Om Kina

Om å bli fotografert bakfra
Det skjer stadigvekk. Idet jeg snur meg står det en skokk med kinesere og knipser løs med deres nye digitalkameraer. Igjen har ryggen og mitt lyse hår vært gjenstand for en hemmelig fotosession. Når jeg går blir det både hoiet og ropt; jeg ødelegger tross alt motivet ved å forsvinne ut av bildet. Mange ser skuffet ut. Noen ganger velger jeg å la meg fotografere forfra for å være snill. I Sommerpalasset endte jeg derfor opp med en kø på nærmere 10 mennesker som ville fotograferes ved min side. Gamle

Faren til den lille gutten viser ham stolt fram til meg og sier "laowain, laowain" til sønnen sin og peker på meg. Laowain betyr utlending, og det er vel ingen som er i tvil om at det er det jeg er i et land hvor mitt tilnærmet hvite hår lyser opp på sikkert en halv kilometers avstand. Høyden og kroppsbygningen har jeg ellers til felles med de fleste andre kinesere og det er første gang jeg har blitt fortalt at jeg en størrelse large... På toget blir det snakket, diskutert, drukket te og spist nudler. Har man prøvd å ta en togtur i Kina, vet man hvordan man skal utruste seg til den neste: først kjøper man sånn er smart liten te-termos med filter på toppen, så kjøper man selvfølgelig te til denne, og til slutt bør man ha med seg noen bokser med nudler, avhengig av togturens lengde. I hver vogn finnes det kokende vann, så når man er sulten fyller man et av nuddel-begerne med varmt vann, og man har et måltid. Er man derimot ikke sulten, lager man seg en termos med te. Har man lyst på en øl eller litt snack, kjøper man bare det av vognene som går fram og tilbake med jevne mellomrom.

Klokka elleve blir lyset slukket og jeg ligger i senga mi med lommelykt og leser i en bok. Nabomannen har drukket kinesisk brennevin eller kanskje noen Tsingtaoer for mye og kravler halvfull oppi køya. Han ser fordrukkent på meg og prøver seg først på kinesisk, men skjønner fort at jeg ikke forstår et ord, og prøver seg derfor på litt engelsk før han gir opp og sovner umiddelbart hvis man tar den høylytte snorkingen i betraktning. Jeg har heldigvis ørepropper, klok av skade etter noen måneder i bussen med de andre og jeg sovner etter en stund.


Om å gjøre seg forstått
For å overleve i et land hvor språket på ingen måte har noe til felles med den indoeuropeiske språkgruppe, er det viktig ikke å være selvhøytidlig. Med en porsjon selvironi, gode mimekunnskaper og en like stor porsjon tålmodighet, kommer man langt. Dette kan til tider være hardt; nei, jeg skjønner ikke kinesisk selv om du snakker sakte, jo jeg er sulten og blodsukkeret er faretruende lavt, jeg vil bare ha et hotellrom og så videre. Til og med russisk fremstår nå i ettertid som et veldig forståelig språk sammenlignet med kinesisk. Likevel har det ikke vært noe problem. Vil man ha kylling til middag er det bare å flakse litt med armene (det er i dette tilfellet det gjelder om å ha en porsjon selvironi siden det utvilsomt ser latterlig ut i kinesiske øyne at en fremmed person flakser omkring på restaurantgulvet), eller man kan få lov til å bli med ut på kjøkkenet og peke ut grønnsakene man vil ha. Et annet alternativ er å peke på tegnene til kinesiske retter eller råvarer i sin guidebok og vanligvis får man deretter servert et godt måltid. Hvis man i tillegg til dette lærer ordene for ris, vann og øl på kinesisk, sulter eller tørster man aldri.

Om kinesisk-engelsk
"Great choise perfect reflect" står det med lysende røde bokstaver idet drosjen kjører forbi på en av Beijings mange motorveier. Navnet tilsier ikke uten videre at dette er et hotell, men det er ikke tvil om at dette må være et perfekt hotell om ønsker å gjemme seg bort fra Kinas mange mennesker. Chinglish er begrepet som forklarer fenomenet kinesisk-engelsk og som har vært gjenstand for mangt et humoristisk øyeblikk i min tid i Kina. De ganske bokstavelige oversettelsene fra kinesisk til engelsk er jo ikke direkte ulogiske slik skiltene "entance" og "outance" på et taoistfjell vi besøkte indikerer (de hadde for sikkerhetsskyld også utelatt r'en), og like fullt kan man av og til være i tvil om hva slags mat man bestiller de gangene menyene er på engelsk, men "fish-resembling aubergine" er faktisk bokstavelig talt aubergine stekt i fiskesaus

Om hunder
I Kina har man hund. Det kan godt hende man også spiser hund, men dette har jeg ikke sett noe til. Derimot er det mange små hunder som løper rundt på gata med eieren ropende bak. I Shanghai koster det visst til og med en god del penger for å få lov til å ha hund og hvem har ikke lyst til å vise hvor mange penger de har i et land med et av verdens høyest antall voksende millionærer?

Om å google
I et land som har lagt til seg en merkelig hybrid mellom kapitalisme og kommunisme er det fortsatt viktig å kontrollere borgerne. Dette gir utslag på forskjellig vis. Forsøk å google amnesty, sjekke ut noe på Wikipedia eller lese bloggen sin på blogspot og man får opp at dette er nettadresser som ikke eksisterer. Jeg fikk faktisk opp en "bible study" side når jeg forsøkte å komme inn på bloggen min. Lurer veldig på hvem som fant ut at jeg burde bli redirected dit. Det er ingen spøk at det faktisk sitter 30 000 personer konstant på vakt for å kontrollere hva folk oppsøker på nettet. En dame som søkte på Falun gong fra jobben sin fikk besøk av sikkerhetsvakten 15 minutter etterpå med beskjed om at dette var ikke et passende ord å søke på - i hvert fall ikke fra jobben. De ser ellers så snille ut, politiet i de grønne uniformene sine, men det er heller ingen spøk at kanskje opp til 15 000 mennesker blir henrettet i Kina årlig ifølge Amnesty. Det er ikke bare drap som fører til døden, men også synder som korrupsjon og politisk oppsternasighet kan føre til et nakkeskudd.

Om mat
Å spise er viktig i Kina, helst i fellesskap med andre hvor man samles rundt et stort bord og bestiller masse småretter som man deretter forsyner seg hjertelig av. For de som er opptatt av å ikke dele spytt med andre (spytting er ellers populært i Kina, overalt hører man harking for deretter å se store spyttklyser lande på bakken bak en, men det har forsåvidt ingenting med mat å gjøre), er dette ikke landet å besøke (eller, man kan jo bare la være å spise med andre). Her forsyner man seg med sine egne spisepinner i de forskjellige rettene og "dobbelt-dipper" gjerne. Men dette er en veldig hyggelig og sosial måte og spise på, og man glemmer fort at det kanskje ikke er så hygienisk. Maten har til dels vært fantastisk. Fra chili-hotpot i Chengdu i Sichuanprovinsen til Peking and i Beijing. Hvis det er noen som fortsatt tror at kinesisk mat er det man får på hjørnet i Norge, så må de tro om igjen. Det er ingensteder i nærheten av slapp sur-søt saus med kylling og ris. Men så er også Kina et enormt land med mange forskjellige kjøkkener, delt opp i fire store. Bare fra Kashgar helt nordvest i landet, til Sichuan og deretter Beijing, var det store forskjeller i krydderier og ingredienser, og ut fra den lille materfaringen jeg fikk i løpet av disse ukene, så var Kashgar (uighur-mat) og Sichuan de to stedene med klart best mat. Hvis dine tenner har begynt å løpe i vann, er det bare to ting du kan gjøre: 1. Kjøp en flybillett til Kina eller, hvis økonimien er litt skralten, 2.Bestill bord på Dinner i Oslo som visstnok ikke er såverst når det kommer til kinesisk mat.

Jeg anbefaler punkt 1.