Om Kina

Om å bli fotografert bakfra
Det skjer stadigvekk. Idet jeg snur meg står det en skokk med kinesere og knipser løs med deres nye digitalkameraer. Igjen har ryggen og mitt lyse hår vært gjenstand for en hemmelig fotosession. Når jeg går blir det både hoiet og ropt; jeg ødelegger tross alt motivet ved å forsvinne ut av bildet. Mange ser skuffet ut. Noen ganger velger jeg å la meg fotografere forfra for å være snill. I Sommerpalasset endte jeg derfor opp med en kø på nærmere 10 mennesker som ville fotograferes ved min side. Gamle

Faren til den lille gutten viser ham stolt fram til meg og sier "laowain, laowain" til sønnen sin og peker på meg. Laowain betyr utlending, og det er vel ingen som er i tvil om at det er det jeg er i et land hvor mitt tilnærmet hvite hår lyser opp på sikkert en halv kilometers avstand. Høyden og kroppsbygningen har jeg ellers til felles med de fleste andre kinesere og det er første gang jeg har blitt fortalt at jeg en størrelse large... På toget blir det snakket, diskutert, drukket te og spist nudler. Har man prøvd å ta en togtur i Kina, vet man hvordan man skal utruste seg til den neste: først kjøper man sånn er smart liten te-termos med filter på toppen, så kjøper man selvfølgelig te til denne, og til slutt bør man ha med seg noen bokser med nudler, avhengig av togturens lengde. I hver vogn finnes det kokende vann, så når man er sulten fyller man et av nuddel-begerne med varmt vann, og man har et måltid. Er man derimot ikke sulten, lager man seg en termos med te. Har man lyst på en øl eller litt snack, kjøper man bare det av vognene som går fram og tilbake med jevne mellomrom.

Klokka elleve blir lyset slukket og jeg ligger i senga mi med lommelykt og leser i en bok. Nabomannen har drukket kinesisk brennevin eller kanskje noen Tsingtaoer for mye og kravler halvfull oppi køya. Han ser fordrukkent på meg og prøver seg først på kinesisk, men skjønner fort at jeg ikke forstår et ord, og prøver seg derfor på litt engelsk før han gir opp og sovner umiddelbart hvis man tar den høylytte snorkingen i betraktning. Jeg har heldigvis ørepropper, klok av skade etter noen måneder i bussen med de andre og jeg sovner etter en stund.


Om å gjøre seg forstått
For å overleve i et land hvor språket på ingen måte har noe til felles med den indoeuropeiske språkgruppe, er det viktig ikke å være selvhøytidlig. Med en porsjon selvironi, gode mimekunnskaper og en like stor porsjon tålmodighet, kommer man langt. Dette kan til tider være hardt; nei, jeg skjønner ikke kinesisk selv om du snakker sakte, jo jeg er sulten og blodsukkeret er faretruende lavt, jeg vil bare ha et hotellrom og så videre. Til og med russisk fremstår nå i ettertid som et veldig forståelig språk sammenlignet med kinesisk. Likevel har det ikke vært noe problem. Vil man ha kylling til middag er det bare å flakse litt med armene (det er i dette tilfellet det gjelder om å ha en porsjon selvironi siden det utvilsomt ser latterlig ut i kinesiske øyne at en fremmed person flakser omkring på restaurantgulvet), eller man kan få lov til å bli med ut på kjøkkenet og peke ut grønnsakene man vil ha. Et annet alternativ er å peke på tegnene til kinesiske retter eller råvarer i sin guidebok og vanligvis får man deretter servert et godt måltid. Hvis man i tillegg til dette lærer ordene for ris, vann og øl på kinesisk, sulter eller tørster man aldri.

Om kinesisk-engelsk
"Great choise perfect reflect" står det med lysende røde bokstaver idet drosjen kjører forbi på en av Beijings mange motorveier. Navnet tilsier ikke uten videre at dette er et hotell, men det er ikke tvil om at dette må være et perfekt hotell om ønsker å gjemme seg bort fra Kinas mange mennesker. Chinglish er begrepet som forklarer fenomenet kinesisk-engelsk og som har vært gjenstand for mangt et humoristisk øyeblikk i min tid i Kina. De ganske bokstavelige oversettelsene fra kinesisk til engelsk er jo ikke direkte ulogiske slik skiltene "entance" og "outance" på et taoistfjell vi besøkte indikerer (de hadde for sikkerhetsskyld også utelatt r'en), og like fullt kan man av og til være i tvil om hva slags mat man bestiller de gangene menyene er på engelsk, men "fish-resembling aubergine" er faktisk bokstavelig talt aubergine stekt i fiskesaus

Om hunder
I Kina har man hund. Det kan godt hende man også spiser hund, men dette har jeg ikke sett noe til. Derimot er det mange små hunder som løper rundt på gata med eieren ropende bak. I Shanghai koster det visst til og med en god del penger for å få lov til å ha hund og hvem har ikke lyst til å vise hvor mange penger de har i et land med et av verdens høyest antall voksende millionærer?

Om å google
I et land som har lagt til seg en merkelig hybrid mellom kapitalisme og kommunisme er det fortsatt viktig å kontrollere borgerne. Dette gir utslag på forskjellig vis. Forsøk å google amnesty, sjekke ut noe på Wikipedia eller lese bloggen sin på blogspot og man får opp at dette er nettadresser som ikke eksisterer. Jeg fikk faktisk opp en "bible study" side når jeg forsøkte å komme inn på bloggen min. Lurer veldig på hvem som fant ut at jeg burde bli redirected dit. Det er ingen spøk at det faktisk sitter 30 000 personer konstant på vakt for å kontrollere hva folk oppsøker på nettet. En dame som søkte på Falun gong fra jobben sin fikk besøk av sikkerhetsvakten 15 minutter etterpå med beskjed om at dette var ikke et passende ord å søke på - i hvert fall ikke fra jobben. De ser ellers så snille ut, politiet i de grønne uniformene sine, men det er heller ingen spøk at kanskje opp til 15 000 mennesker blir henrettet i Kina årlig ifølge Amnesty. Det er ikke bare drap som fører til døden, men også synder som korrupsjon og politisk oppsternasighet kan føre til et nakkeskudd.

Om mat
Å spise er viktig i Kina, helst i fellesskap med andre hvor man samles rundt et stort bord og bestiller masse småretter som man deretter forsyner seg hjertelig av. For de som er opptatt av å ikke dele spytt med andre (spytting er ellers populært i Kina, overalt hører man harking for deretter å se store spyttklyser lande på bakken bak en, men det har forsåvidt ingenting med mat å gjøre), er dette ikke landet å besøke (eller, man kan jo bare la være å spise med andre). Her forsyner man seg med sine egne spisepinner i de forskjellige rettene og "dobbelt-dipper" gjerne. Men dette er en veldig hyggelig og sosial måte og spise på, og man glemmer fort at det kanskje ikke er så hygienisk. Maten har til dels vært fantastisk. Fra chili-hotpot i Chengdu i Sichuanprovinsen til Peking and i Beijing. Hvis det er noen som fortsatt tror at kinesisk mat er det man får på hjørnet i Norge, så må de tro om igjen. Det er ingensteder i nærheten av slapp sur-søt saus med kylling og ris. Men så er også Kina et enormt land med mange forskjellige kjøkkener, delt opp i fire store. Bare fra Kashgar helt nordvest i landet, til Sichuan og deretter Beijing, var det store forskjeller i krydderier og ingredienser, og ut fra den lille materfaringen jeg fikk i løpet av disse ukene, så var Kashgar (uighur-mat) og Sichuan de to stedene med klart best mat. Hvis dine tenner har begynt å løpe i vann, er det bare to ting du kan gjøre: 1. Kjøp en flybillett til Kina eller, hvis økonimien er litt skralten, 2.Bestill bord på Dinner i Oslo som visstnok ikke er såverst når det kommer til kinesisk mat.

Jeg anbefaler punkt 1.

Two cuban cigars, some Norwegian coins and a sami-postcard

"My brother was too lazy to become anything else than a police man" Maxim tells me when we are visiting his home in Petrozavodsk in Russia when I notice a police jacket hanging in the hall way. If you don't know what to do in life after the military service, he tells me, you can always just become a policeman: your future is safe as you don't need any education except from the two years military service, you have a secure, but small income, and you can of course always get more money if you are just a tiny bit creative.

This is Russia, where you have a good reason to fear the police, where the police torture half of all suspects according to an article in the Independent and where corruption is more the rule than the exception. Drive through Russia in your own bus, and you can't but notice the police presence. Outside every city or town there are check points, and on top of that, they like standing along the road, stopping cars - and of course - us. They have even made fake police cars in wood and card board along the roads to make sure you never feel safe and to keep up the paranoia.

In Russia we were stopped five times a day quite often. This meant almost every hour, or maybe twice in a row within half an hour. We never knew what to expect, every time they wanted to see something new or different from the last check point which would give the police checkpoints a certain nerve; what could we expect this time?

On the road between UFA and Chelyabinsk the 29th of August we wrote in our bus blog:
Check 1. Vehicle documents, drivers licence, where are you going?
Check 2. They opened the back door, drivers licence, passports, vehicle documents, bus owner's documents
Check 3. Tachograph check (a system where the bus kilometres and pauses are recorded), everything is okay, smile, some Norwegian kroner as souvenir
Check 4. Vehicle documents and driver's licence
Check 5. Vehicle documents and driver's licence


Sometimes a "good day" and "we are only Norwegian tourist" in Russian would be enough, and they would let us go, other times, they would like a Norwegian souvenir, preferable a Norwegian coin, one even wanted our dictionary. Martin was gone for a long time and we started to get a bit nervous in the bus - what did they want this time?, but then he comes back to the bus with a big smile telling us that the policeman wants our dictionary as a present. We gave him a post card with an old sami man instead. But then we also had the police officers wanting our money. That was a bit more tricky.

On our way to the Kyrgyz border we stopped at a big truck station specialising in selling eels in every thinkable way. We were in a good mood and some of us had been drinking a couple of beers in the bus before checking out this big truck stop in the middle of nowhere. After a short while some of us hooked up with a man selling smoked pig in a small house. The man was in his fifties and was a former officer in the army. Now his bony arms were shuffling coal into the fire and his big grin revealed a couple of golden teeth along with some missing teeth. Soon we were all to become best friends in the way alcohol blur the human brain's conception of the world.

The next day some of us woke up with a hang over, except Anders who was the one to start today's driving. After a couple of kilometres we were stopped as usual. Anders went in to talk with the policemen and came soon back out again rather shaky. "They took an alcotest and it shows that I have been drinking. I don't understand. I only had to beers last night and it shows 0.8%. They will take my driver's licence unless we pay $2000." Quite a good try - some one had told the policemen about our truck stop party. If the policemen had been smart, they would have asked for less money and we would probably have paid to avoid any further hassle, but $2000 was just a too big amount. We told Anders to refuse to pay any money and that he should demand to be taken to the nearest hospital for a blood test. The policeman played with his gun for a little while until he said "okay, just drive". We won. They lost.

If one is persistent and patient, one can drive through Russia and Central-Asia without paying any bribes, but being patient doesn't help if the policemen are being too creative and actually destroys your formal papers. This happened in Kazakhstan:

Another routine stop and Martin has to go into the office. Soon he comes back out again telling us that some insurance papers are missing according to the police. Guro who was the one fixing the papers in Astana tells him that they are all there. Martin goes back in again with Guro. We are all searching in the bus, in the garbage, everywhere for the so-called missing insurance paper without any luck. Inside the police check point there is another story taking place as Guro understands what has happened. They have replaced the new insurance paper with the old one and thrown the new one away while Martin had to go back to the bus to search for the "missing" papers. Now they want money. But without our paper we can't continue driving - then it will be missing in the next check point, and it will be hard to pay our way out through the rest of Kazakhstan. "Fy faen" Guro shouts really loud and tells exactly what kind of policeman she thinks he is. They are not used to see angry Norwegians in a big, grey bus. We don't pay anything, but we have to stay overnight close by and drive back to Astana to get new insurance papers the following day.

The further we get away from the remains of the what once was a strong empire, the police tends to stop us less, but they still try every trick in the book to get some money from us. After two weeks in Russia and another two weeks in Kazakhstan, we never pay any bribe. What is going to be our first bribe on the trip actually happens in Kyrgyzstan as we are driving on the road for small vehicles instead of the new road for trucks when we are stopped by a policeman. If we give a small contribution in alcohol he will of course forget that we are driving on the wrong road. Being fond of alcohol we can all understand his urgent need, but unfortunately we are out of alcohol and try to figure out what to give him as a bribe. Morten remembers that he has brought some Cuban cigars and we hope the policeman will know the value of two Cuban cigars as we hand them over. He understands.

Somewhere in the Russian no-where a sami-postcard is hanging on a dirty police station wall and somewhere in Kyrgyzstan's rural mountains a policeofficer is smoking away on his Cuban cigars while taking a sip of the Vodka bottle he got from another lost driver.