For the first time in my life I am in Asia. It doesn`t really feel very "Asian" yet; it could have been Norway for all I know with birch and pine trees. Tomorrow we are entering Kazakhstan, hopefully without any problems. Siberia has until now been a two sided experience - less road checks (the other day the police stopped us 6 times), but this morning our cooking equipment was gone from outside the bus; parking far away from people doesn`t mean that things won't get stolen. An hour later we were invited for tea - which actually meant lunch and a lot of vodka - by two men (ex-officers in the russian army) living close to where we parked the bus. What I had already read about vodka terrorism and hospitality are both true: it is both incredible and we all had to drink at least 8 shots of vodka (except the drivers of course).
From Russia with love-
Thursday 30 August 2007
Friday 24 August 2007
Russia in express
Russia in express
It could have been a title for a book or maybe a travel essay: "Russia in express", or what about "Across Russia in 14 days". For some reason we have to have a Russian insurance for the bus which expires after 14 days. Getting it extended or getting a longer one will take months or we might not even get it: Welcome to Russia's bureaucracy. This means that we have to drive fast across Russia, but fast is of course not possible taking the road conditions into consideration. From Murmansk to the border of Kazakhstan there are approximately 3500 km which means we from now on have to drive around 400 km per day. We have already made the route and messured the distances between the places we are going to stay at night; Russia has become a long road to Kazakhstan. To save time we are not driving into St Petersburgh or Moscow, the Russia we will get to know, will be the back courts of Russia. St Petersburgh and Moscow are cities we can visit another time by plane, but Russias back roads are not places one can easily get to on foot.
Our route has been as following: We started out in Murmansk the 18th of August where we spent one and a half day at a hotel to recover from one night's lack of sleep. The 19th we continued to the sleeping village, Chupa where we spent a night by the sea surrounded by beautiful but aged wooden houses. At one o'clock in the morning the 21st, we arrived at a 24-hours-open supertmarket (hyper markt) in Petrozavodsk where we met Maxim, a hitch hiker we had picked up on our way to Tromsø in Norway. We spent two nights at the parking space and were guided round the city by Maxim and his girl friend, Tanya. The 22nd we drove to a beautiful city, Tichvin were we slept outside a convent by a small lake. The time is now elleven at night and we are approaching Vologda where we will spend the night. Todays 400 km are soon behind us. Tomorrow we will continue to the ancient city, Yaroslavl, then Nizhny Novgorod, Kazan; the capital of the tatars and the port to central-Asia, and then Chelyabinsk before we cross the border, hopefully without any problems, to Kazakhstan.
In borderland
In Borderland
Russia is the land of the Lada. Not only the land of vodka, bureaucracy or gray concrete, but also the land of the small and handy car that for me always has been a symbol of the former Soviet states. I had forgotten about the Lada when I imagined Russia as a country with concrete buildings, tired vodka-drinking people and an enormous bureaucray. This is also Russia, but Russia is until now something else and something more. It is nicotine-addicted transport inspectors, customs officers that laughs when they look inside our bus, it is silent shop attendents, humpy roads, old, worn wooden houses with fantastic wood-carvings. It is sunshine and nice people, old trucks and charming truckstations with smelling toilets. It is a welcoming Russia that so far hasn't lived up to its bad reputation, and knock on wood, it won't either.
At the moment we are driving on a humpy road between Petrozavodsk and Vologda. This is not the only bad road we have experienced since we just about managed to get into Russia - in the excitement of crossing the border to Russia we forgot a very important thing; map reading, and as a result we followed the wrong signs to Murmansk. A journey that would normally take us 3 hours, ended up taking 7 hours and a night's sleep from us. The distance was the same in kilometres, but when you are driving only 5 km per hour on a road that more resembles a dry river, than an actual road, it is quite obvious that it takes a few hours longer. But, hey, someone told us that the roads were supposed to be quite bad in Russia. What have we learnt? There is always a co-pilot and map-reader sitting next to the driver. And never trust a road sign.
Even though the road quality doesn't resemble a dry river anymore, the roads are still a challenge and the bus is constantly changing between 20 to 80 km/h.
Crossing the border is a long story and now, a week later, it seems more like a Russia-test than how it actually felt during the five long hours waiting at the border between our safe home country Norway and the big, scary Russia: if you pass the test - if you are patient, humble and stubborn you are welcome to Russia, if not, this is not a country for you. But we passed the test in the end. Russia is a country for us.
We arrived late afternoon at the border, a bit nervous and excited about what expected us. It was now our big trip was about to begin for real. It was now we were going to meet a Russia few of us knew, but all of us had heard and read many stories about. Would the customs spend hours checking our bus, or would there be a different kind of problem ahead? Would there be any problems at all? The one we feared the most, the customs, didn't turn out to be our problem this time.
After a young man with an enormous hat let us into the Russian border station, we were guided to a room where they stamped our visas. Since Guro Anna is registred as the owner of the bus, she is also the person who has to take care of all the practical matters with the papers for the bus. She was about to learn that we were in "BIG troubles" as the transport inspector expressed in broken Russian-English. In Russia you are not allowed to drive with more than 8 passengeres if you are driving as a private person in transit, meaning that you are not returning to the same border as you started out. With our 12 seats in the bus, we were, as the transport inspector indicated, in trouble. We were already registred in the system as a "big bus", and we had already gotten our migration papers. We needed a transit paper, but it would take weeks to get, and our whole trip were on hold. Neither Guro Anna's tears or Pasvikturist (who had helped us with our Russian visas) begging on the phone, helped. The fear of the, for us, invisible boss, were too big. The transport inspector was afraid he might loose his job if he let us go. He suggested that we came back the next day when he wasn't on duty with three seats less in the bus, but our visas were all single entry visas, and they were already registred. Getting new ones would take days, and we were in a hurry. Being in a hurry is by the way another problem we hadn't predicted, but more about this later.
Sad, dissapointed and confused after 4 hours of waiting we were sent back to the bus and asked to leave. We had at this stage started to plan an alternative route not including Russia, but it also meant applying for new, expensive visas and no Kazakhstan and Kyrgyzstan. We had tried everything; could they maybe annulate our entry stamp? Could they delete us from the system? Could they pretend that they didn't know that we were driving through Russia to Kazakhstan? Soon the whole border station was involved in our problem, but they didn't seem to be able to help us, even though the transport inspector actually looked sad as he smoked heavier and heavier. During these 4 hours Guro Anna had gone from being "Miss Wyller", to being "Anna" and at the end "Guro Anna". A kind of personal bond had envolved.
Of course we had to get a fine before we left; one fine for being rejected and one fine for not having a N for Norway at the back of the bus. Guro Anna was on her way to pay when the transport inspector pulled her aside, lit a cigarette and said "Okay, you go to Russia now" and pointed towards Norway (he meant to point towards Russia, of course). In the joy of the moment Guro Anna claimed "I love you!" This must be the biggest declaration of love he has ever experienced in his working days. The transport inspector had after a while realised that he could delete from the register that we were driving transit, and instead write that we were going to Murmansk - any problems that might occur because of this, we would have to handle on the border to Kazakhstan. He would not be the person responsible anymore.
The border was about to close (Russian time) and we were now facing our original fear: the custom. Each one of us had to take all our personal belongings and get it scanned - meaning, not more than 35 kg, otherwise we would have to pay duty. It is likely that we have approximately a tonn of things in the bus, including personal belongings, technical equipment, food and kitchen. Only two people managed to get their things scanned before a somewhat frustrated customs officer came towards the bus with waving arms demanding us to stop. They had seen enough and it was closing time. Two customs officers took a quick look inside our bus while laughing and smiling, they even called for the woman who had stamped our passports and gave her a short sight-seeing.
We had now been in the borderland for five hours; a land of stern people, problems and enormous hats, but also our first meeting with a Russia that smiles and laughs in the end. At last we were allowed to cross the magical border to Russia.
Russia is the land of the Lada. Not only the land of vodka, bureaucracy or gray concrete, but also the land of the small and handy car that for me always has been a symbol of the former Soviet states. I had forgotten about the Lada when I imagined Russia as a country with concrete buildings, tired vodka-drinking people and an enormous bureaucray. This is also Russia, but Russia is until now something else and something more. It is nicotine-addicted transport inspectors, customs officers that laughs when they look inside our bus, it is silent shop attendents, humpy roads, old, worn wooden houses with fantastic wood-carvings. It is sunshine and nice people, old trucks and charming truckstations with smelling toilets. It is a welcoming Russia that so far hasn't lived up to its bad reputation, and knock on wood, it won't either.
At the moment we are driving on a humpy road between Petrozavodsk and Vologda. This is not the only bad road we have experienced since we just about managed to get into Russia - in the excitement of crossing the border to Russia we forgot a very important thing; map reading, and as a result we followed the wrong signs to Murmansk. A journey that would normally take us 3 hours, ended up taking 7 hours and a night's sleep from us. The distance was the same in kilometres, but when you are driving only 5 km per hour on a road that more resembles a dry river, than an actual road, it is quite obvious that it takes a few hours longer. But, hey, someone told us that the roads were supposed to be quite bad in Russia. What have we learnt? There is always a co-pilot and map-reader sitting next to the driver. And never trust a road sign.
Even though the road quality doesn't resemble a dry river anymore, the roads are still a challenge and the bus is constantly changing between 20 to 80 km/h.
Crossing the border is a long story and now, a week later, it seems more like a Russia-test than how it actually felt during the five long hours waiting at the border between our safe home country Norway and the big, scary Russia: if you pass the test - if you are patient, humble and stubborn you are welcome to Russia, if not, this is not a country for you. But we passed the test in the end. Russia is a country for us.
We arrived late afternoon at the border, a bit nervous and excited about what expected us. It was now our big trip was about to begin for real. It was now we were going to meet a Russia few of us knew, but all of us had heard and read many stories about. Would the customs spend hours checking our bus, or would there be a different kind of problem ahead? Would there be any problems at all? The one we feared the most, the customs, didn't turn out to be our problem this time.
After a young man with an enormous hat let us into the Russian border station, we were guided to a room where they stamped our visas. Since Guro Anna is registred as the owner of the bus, she is also the person who has to take care of all the practical matters with the papers for the bus. She was about to learn that we were in "BIG troubles" as the transport inspector expressed in broken Russian-English. In Russia you are not allowed to drive with more than 8 passengeres if you are driving as a private person in transit, meaning that you are not returning to the same border as you started out. With our 12 seats in the bus, we were, as the transport inspector indicated, in trouble. We were already registred in the system as a "big bus", and we had already gotten our migration papers. We needed a transit paper, but it would take weeks to get, and our whole trip were on hold. Neither Guro Anna's tears or Pasvikturist (who had helped us with our Russian visas) begging on the phone, helped. The fear of the, for us, invisible boss, were too big. The transport inspector was afraid he might loose his job if he let us go. He suggested that we came back the next day when he wasn't on duty with three seats less in the bus, but our visas were all single entry visas, and they were already registred. Getting new ones would take days, and we were in a hurry. Being in a hurry is by the way another problem we hadn't predicted, but more about this later.
Sad, dissapointed and confused after 4 hours of waiting we were sent back to the bus and asked to leave. We had at this stage started to plan an alternative route not including Russia, but it also meant applying for new, expensive visas and no Kazakhstan and Kyrgyzstan. We had tried everything; could they maybe annulate our entry stamp? Could they delete us from the system? Could they pretend that they didn't know that we were driving through Russia to Kazakhstan? Soon the whole border station was involved in our problem, but they didn't seem to be able to help us, even though the transport inspector actually looked sad as he smoked heavier and heavier. During these 4 hours Guro Anna had gone from being "Miss Wyller", to being "Anna" and at the end "Guro Anna". A kind of personal bond had envolved.
Of course we had to get a fine before we left; one fine for being rejected and one fine for not having a N for Norway at the back of the bus. Guro Anna was on her way to pay when the transport inspector pulled her aside, lit a cigarette and said "Okay, you go to Russia now" and pointed towards Norway (he meant to point towards Russia, of course). In the joy of the moment Guro Anna claimed "I love you!" This must be the biggest declaration of love he has ever experienced in his working days. The transport inspector had after a while realised that he could delete from the register that we were driving transit, and instead write that we were going to Murmansk - any problems that might occur because of this, we would have to handle on the border to Kazakhstan. He would not be the person responsible anymore.
The border was about to close (Russian time) and we were now facing our original fear: the custom. Each one of us had to take all our personal belongings and get it scanned - meaning, not more than 35 kg, otherwise we would have to pay duty. It is likely that we have approximately a tonn of things in the bus, including personal belongings, technical equipment, food and kitchen. Only two people managed to get their things scanned before a somewhat frustrated customs officer came towards the bus with waving arms demanding us to stop. They had seen enough and it was closing time. Two customs officers took a quick look inside our bus while laughing and smiling, they even called for the woman who had stamped our passports and gave her a short sight-seeing.
We had now been in the borderland for five hours; a land of stern people, problems and enormous hats, but also our first meeting with a Russia that smiles and laughs in the end. At last we were allowed to cross the magical border to Russia.
Mitt siste måltid
På E6 mellom Karasjok og Kirkenes, torsdag den 16.august. Finnmarkviddas autostrada. Ferdigskrevet på Russlands noe dårligere autostrada.
Jeg ser egentlig ingenting her jeg sitter og titter ut av vinduet fra den nye kontorplassen. Bussens særdeles uregelmessige rytme på E6en fra Karasjok til Kirkenes truer makrellen jeg inntok til lunsj med å komme opp. Jeg inntok makrellen med tanke på at det kanskje var mitt siste måltid makrell på ett år, i likhet med sjokoladepuddingen som ligger klar til å fortæres. De har vel ikke sjokoladepudding i India? Akkurat nå blir jeg kvalm av å tenke på sjokoladepudding, men da jeg sto i butikken virket det som en veldig riktig ting å kjøpe. Det er i det hele tatt mange ting jeg tenker jeg må innta som et siste måltid før bussen kjører over grensa til Russland i morra tidlig; jeg har oppdaget en potetgulltype med sennepssmak på turen oppover Norge for eksempel. Den har jeg planer om å kjøpe inn noen stykker av, for ikke å snakke om Tines iskaffe som jeg av en eller annen merkelig grunn har blitt avhengig av. Men det var forsåvidt den jeg inntok sist, så det er med andre ord ikke bare makrellen som skvulper rundt i magen min. Dermed virker det ikke særlig fristende i dette øyeblikk. Her om dagen hadde jeg mitt siste måltid med reinsdyrskav og potetmos også (selv om det ikke er mer enn en gang i året jeg spiser reinsdyrskav uansett), og jeg har drukket min siste Solo.
Men tilbake til dette med at jeg ikke ser noe.
Det finnes enkelte utsiktposter i bussen; foran hos bussjåføren selvfølgelig, ved firemannssetene på høyreside og ved sovesofaen midt i bussen. Ellers er alle vinduene dekket av en gråhvitmasse kun brutt av rander med vann og duggdråper. Det er kanskje bak disse vinduene vi skal sitte når vi har lyst til å fornekte eller glemme den virkelighet som kommer til å rulle forbi oss utenfor bussens trygge rammer. Bak disse vindusrutene vil verden framstå som den samme uansett hvor bussen befinner seg og vi kan leke at vi fortsatt er på kjent jord. Det er ellers ironisk nok: "så, har du sett og lært noe spesielt på turen?" - "vel, verden framstår likefullt som både litt duggete og uklar." Og jeg som trodde at en slik tur skulle få en til å oppnå sikker viten om seg selv og verden.
Jeg kunne aldri ha vært en backpacker. Eller mere riktig; det har aldri fristet å reise rundt i verden med kun en ryggsekk og seg selv, måned etter måned eller år etter år på konstant søken etter et eller annet udefinerbart som seg selv. For noen år tilbake reiste jeg rundt i Italia i tre uker, det er nok den nærmeste backpackeropplevelsen jeg har hatt til nå. Vi hadde et mål og det var å finne det perfekte sted; en uoppdaget perle. For meg framsto det perfekte sted som en liten idyllisk landsby plassert i en dramatisk fjellside med bratte klipper ned mot et azurblått hav. Her skulle vi finne et hyggelig pensjonat eid av en gammel, krokete dame som inviterte oss på himmelske italienske matretter med like himmelsk vin til. Men slik gikk det ikke. Strandsonen i Italia er stort sett privatisert og ødelagt av stygge hoteller og griske eiere, eller så er de små landsbyene ikke lengere uoppdagete perler, men overrent av turister som oss. Min tre-ukers Italiatur endte med at vi reiste rastløst fra sted til sted fordi stedene vi fant aldri var perfekte. Det er den samme rastløsheten som driver backpackeren fra sted til sted, dag etter dag på søken etter det perfekte. Og det er nok også denne ratsløsheten vi alle har her i bussen også, uansett om vi (jeg) vil innrømme det eller ikke. I motsetning til Italia-turen er det ikke søken etter den perfekte landsbyen som er målet denne gangen, det er turen og reisen i seg selv som er målet her vi snegler oss av sted på landeveiene. I likhet med sneglen har vi også med vårt eget hjem, noe som passer meg ypperlig. Men om vi ikke leter etter den perfekte landsby, så blir denne turen preget av søken etter det perfekte busscamping-stedet.
Apropos mål: både turen opp gjennom Norge og tiden innen avreise har vært preget av mange spørsmål fra mennesker rundt oss og folk vi har møtt på vår vei. Spørsmål som "hva er målet med denne turen", "har dere en mekaniker med" og "har dere nå husket.... (fyll inn det du måtte ønske)" har til slutt (dessverre) blitt kjedelig repetisjoner av tidligere samtaler. Jeg tviler på at en backpacker på vei ut i verden hadde blitt møtt med spørsmål om reisens formål, men det har nok noe med både vår alder (vi burde ha kommet over "jeg-skal-ut-å-reise-for-å-finne-meg-selv-stadiet") og vårt valg av reiserute. Folk hadde vel knapt hevet et øyebryn om vår reise hadde funnet sted i sør-Amerika. Vi er ni mennesker med ni ulike motivasjoner for å reise avgårde på denne måten. Felles har vi at vi alle ønsker å reise til områder man normalt vet lite om og som også for oss er ukjente og annerledes, steder som i media hovedsaklig kun blir nevnt i negative forbindelser og som fremstår som fremmedartete og til tider skremmende. Vi entrer med andre ord ukjent og fremmed land. Består Russland kun av fulle vodka-drikkende mennesker med grå, uttrykksløse blikk og mørke rander under øynene og et korrupt politikorps? Finnes det annet bakom Ural-fjellene enn sibirske strupesangere og endeløs tundra? Og spiser de nå hund i Kina? En slik reise er et møte med seg selv og ens egne negative fordommer, fordommer som både kommer til å bli bekreftet, men heldigvis også tilbakevist.
I kjølvannet av Sovjetunionens oppløsning i 1991 oppstod det 14 (?) selvstendige stater i de enorme områdene som før utgjorde Sovjetunionen. Mange av disse landene hadde i forkant ingen stor nasjonalistisk bevegelse slik tilfellet ofte er når nye nasjoner blir dannet. Et land som Kasakhstan består for eksempel ikke av en stor homogen etnisk gruppe, men av over 100 nasjonaliteter som lever side om side: kasakhere, basjkirer, tadsjikere, koreanere, russere, kinesere, tyskere, ukrainere m.fl. Sentral-Asia er med andre ord en smeltedigel, et veikryss mellom øst og vest, og man kan derfor ikke snakke om "nasjonal"-stater i ordets egentlige forstand. Nasjonene er dessuten såpass nye at det fortsatt ikke er snakk om noen kulturell ensretning (hvis det noen gang blir det), og dette er bare en av tingene som gjør landene i sentral-Asia interessante å reise til. Men før vi inntar Kasakhstan om 14 dager, skal vi kjøre tvers gjennom Russlands enorme mengder land; 3500 km vei i ukjent terreng ligger foran oss.
Etterord:
Mitt første måltid i Russland besto av reinsdyrskav, poteter og tyttebærsaus. Sjokoladepuddingen ble inntatt i et lavt blodsukker-øyeblikk på veien til Petrozavodsk og makrell i tomat er byttet ut med sardiner i tomat.
Jeg ser egentlig ingenting her jeg sitter og titter ut av vinduet fra den nye kontorplassen. Bussens særdeles uregelmessige rytme på E6en fra Karasjok til Kirkenes truer makrellen jeg inntok til lunsj med å komme opp. Jeg inntok makrellen med tanke på at det kanskje var mitt siste måltid makrell på ett år, i likhet med sjokoladepuddingen som ligger klar til å fortæres. De har vel ikke sjokoladepudding i India? Akkurat nå blir jeg kvalm av å tenke på sjokoladepudding, men da jeg sto i butikken virket det som en veldig riktig ting å kjøpe. Det er i det hele tatt mange ting jeg tenker jeg må innta som et siste måltid før bussen kjører over grensa til Russland i morra tidlig; jeg har oppdaget en potetgulltype med sennepssmak på turen oppover Norge for eksempel. Den har jeg planer om å kjøpe inn noen stykker av, for ikke å snakke om Tines iskaffe som jeg av en eller annen merkelig grunn har blitt avhengig av. Men det var forsåvidt den jeg inntok sist, så det er med andre ord ikke bare makrellen som skvulper rundt i magen min. Dermed virker det ikke særlig fristende i dette øyeblikk. Her om dagen hadde jeg mitt siste måltid med reinsdyrskav og potetmos også (selv om det ikke er mer enn en gang i året jeg spiser reinsdyrskav uansett), og jeg har drukket min siste Solo.
Men tilbake til dette med at jeg ikke ser noe.
Det finnes enkelte utsiktposter i bussen; foran hos bussjåføren selvfølgelig, ved firemannssetene på høyreside og ved sovesofaen midt i bussen. Ellers er alle vinduene dekket av en gråhvitmasse kun brutt av rander med vann og duggdråper. Det er kanskje bak disse vinduene vi skal sitte når vi har lyst til å fornekte eller glemme den virkelighet som kommer til å rulle forbi oss utenfor bussens trygge rammer. Bak disse vindusrutene vil verden framstå som den samme uansett hvor bussen befinner seg og vi kan leke at vi fortsatt er på kjent jord. Det er ellers ironisk nok: "så, har du sett og lært noe spesielt på turen?" - "vel, verden framstår likefullt som både litt duggete og uklar." Og jeg som trodde at en slik tur skulle få en til å oppnå sikker viten om seg selv og verden.
Jeg kunne aldri ha vært en backpacker. Eller mere riktig; det har aldri fristet å reise rundt i verden med kun en ryggsekk og seg selv, måned etter måned eller år etter år på konstant søken etter et eller annet udefinerbart som seg selv. For noen år tilbake reiste jeg rundt i Italia i tre uker, det er nok den nærmeste backpackeropplevelsen jeg har hatt til nå. Vi hadde et mål og det var å finne det perfekte sted; en uoppdaget perle. For meg framsto det perfekte sted som en liten idyllisk landsby plassert i en dramatisk fjellside med bratte klipper ned mot et azurblått hav. Her skulle vi finne et hyggelig pensjonat eid av en gammel, krokete dame som inviterte oss på himmelske italienske matretter med like himmelsk vin til. Men slik gikk det ikke. Strandsonen i Italia er stort sett privatisert og ødelagt av stygge hoteller og griske eiere, eller så er de små landsbyene ikke lengere uoppdagete perler, men overrent av turister som oss. Min tre-ukers Italiatur endte med at vi reiste rastløst fra sted til sted fordi stedene vi fant aldri var perfekte. Det er den samme rastløsheten som driver backpackeren fra sted til sted, dag etter dag på søken etter det perfekte. Og det er nok også denne ratsløsheten vi alle har her i bussen også, uansett om vi (jeg) vil innrømme det eller ikke. I motsetning til Italia-turen er det ikke søken etter den perfekte landsbyen som er målet denne gangen, det er turen og reisen i seg selv som er målet her vi snegler oss av sted på landeveiene. I likhet med sneglen har vi også med vårt eget hjem, noe som passer meg ypperlig. Men om vi ikke leter etter den perfekte landsby, så blir denne turen preget av søken etter det perfekte busscamping-stedet.
Apropos mål: både turen opp gjennom Norge og tiden innen avreise har vært preget av mange spørsmål fra mennesker rundt oss og folk vi har møtt på vår vei. Spørsmål som "hva er målet med denne turen", "har dere en mekaniker med" og "har dere nå husket.... (fyll inn det du måtte ønske)" har til slutt (dessverre) blitt kjedelig repetisjoner av tidligere samtaler. Jeg tviler på at en backpacker på vei ut i verden hadde blitt møtt med spørsmål om reisens formål, men det har nok noe med både vår alder (vi burde ha kommet over "jeg-skal-ut-å-reise-for-å-finne-meg-selv-stadiet") og vårt valg av reiserute. Folk hadde vel knapt hevet et øyebryn om vår reise hadde funnet sted i sør-Amerika. Vi er ni mennesker med ni ulike motivasjoner for å reise avgårde på denne måten. Felles har vi at vi alle ønsker å reise til områder man normalt vet lite om og som også for oss er ukjente og annerledes, steder som i media hovedsaklig kun blir nevnt i negative forbindelser og som fremstår som fremmedartete og til tider skremmende. Vi entrer med andre ord ukjent og fremmed land. Består Russland kun av fulle vodka-drikkende mennesker med grå, uttrykksløse blikk og mørke rander under øynene og et korrupt politikorps? Finnes det annet bakom Ural-fjellene enn sibirske strupesangere og endeløs tundra? Og spiser de nå hund i Kina? En slik reise er et møte med seg selv og ens egne negative fordommer, fordommer som både kommer til å bli bekreftet, men heldigvis også tilbakevist.
I kjølvannet av Sovjetunionens oppløsning i 1991 oppstod det 14 (?) selvstendige stater i de enorme områdene som før utgjorde Sovjetunionen. Mange av disse landene hadde i forkant ingen stor nasjonalistisk bevegelse slik tilfellet ofte er når nye nasjoner blir dannet. Et land som Kasakhstan består for eksempel ikke av en stor homogen etnisk gruppe, men av over 100 nasjonaliteter som lever side om side: kasakhere, basjkirer, tadsjikere, koreanere, russere, kinesere, tyskere, ukrainere m.fl. Sentral-Asia er med andre ord en smeltedigel, et veikryss mellom øst og vest, og man kan derfor ikke snakke om "nasjonal"-stater i ordets egentlige forstand. Nasjonene er dessuten såpass nye at det fortsatt ikke er snakk om noen kulturell ensretning (hvis det noen gang blir det), og dette er bare en av tingene som gjør landene i sentral-Asia interessante å reise til. Men før vi inntar Kasakhstan om 14 dager, skal vi kjøre tvers gjennom Russlands enorme mengder land; 3500 km vei i ukjent terreng ligger foran oss.
Etterord:
Mitt første måltid i Russland besto av reinsdyrskav, poteter og tyttebærsaus. Sjokoladepuddingen ble inntatt i et lavt blodsukker-øyeblikk på veien til Petrozavodsk og makrell i tomat er byttet ut med sardiner i tomat.
Saturday 18 August 2007
MYPMAHCK
Of course we had some troubles at the border between Norway and Russia, but Guro Annas charm saved us. After five hours they let us in to Russia. At that time we were already planning an alternative route not including Russia and we were all sad and disappointed. Now we are all friends with the guys at the border and will be sending them a postcard from India, if we ever manage to charm the guys at the Kazakh border of course (we have actually just postponed our problems, but I have to write about this later when I have more time. The vodka in the hotel bar is very tempting just now...). Also we have to cross Russia within 14 days because of an insurance for the bus, so we don't have time to stop by St.Petersburg or Moscow.
But now: VODKA!
NA STAROVYE!
Wednesday 15 August 2007
The bus
My new home is 12 metres long and consists of two rooms with 12 seating places and 10 beds. It is a Scania bus from 1980 and was used to transport goods in its former days.
Tuesday 14 August 2007
Bus crew
When the bus took off from Karlsøya, a festival in the North of Norway, we were nine people on board, later 1-2 people will be joining us.
The bus crew consists of people between the age of 25-31: Guro Anna Wyller (dancer), Bjørn Kjetil Undem (camera-and technical stuff-guy), Ingrid Koslung (artist), Maria S.Astrup (illustrator and graphic designer), Martin Solli (system administrator and programmer), Morten Knutsen (graphic design), Anders Karterudseter (actor) and myself, Cecilie (illustration and graphic design).
Friday 10 August 2007
Bus Route
August: Russia (Murmansk, St.Petersburg, Moscow, Chelyabinsk (Sibiria))
September: Kasakhstan (Almaty), Kyrgyzstan (Bishkek, Fergana Valley, Torugart pass), China (Kashgar+?)
October: China, Pakistan (Karakoram Highway, Islamabad, Lahore)
November: India, Nepal
December-February: Nepal, India (Goa, Kerala+?)
February-March: Pakistan, Iran
March-April: Iran, Caucasus (Azerbaijan, Armenia, Georgia), Turkey, (Syria)
April: Turkey, Ukraine (ferry from Istanbul)
May-June: Rumania, Bulgaria, Balkan
September: Kasakhstan (Almaty), Kyrgyzstan (Bishkek, Fergana Valley, Torugart pass), China (Kashgar+?)
October: China, Pakistan (Karakoram Highway, Islamabad, Lahore)
November: India, Nepal
December-February: Nepal, India (Goa, Kerala+?)
February-March: Pakistan, Iran
March-April: Iran, Caucasus (Azerbaijan, Armenia, Georgia), Turkey, (Syria)
April: Turkey, Ukraine (ferry from Istanbul)
May-June: Rumania, Bulgaria, Balkan
Subscribe to:
Posts (Atom)