Mitt siste måltid

På E6 mellom Karasjok og Kirkenes, torsdag den 16.august. Finnmarkviddas autostrada. Ferdigskrevet på Russlands noe dårligere autostrada.

Jeg ser egentlig ingenting her jeg sitter og titter ut av vinduet fra den nye kontorplassen. Bussens særdeles uregelmessige rytme på E6en fra Karasjok til Kirkenes truer makrellen jeg inntok til lunsj med å komme opp. Jeg inntok makrellen med tanke på at det kanskje var mitt siste måltid makrell på ett år, i likhet med sjokoladepuddingen som ligger klar til å fortæres. De har vel ikke sjokoladepudding i India? Akkurat nå blir jeg kvalm av å tenke på sjokoladepudding, men da jeg sto i butikken virket det som en veldig riktig ting å kjøpe. Det er i det hele tatt mange ting jeg tenker jeg må innta som et siste måltid før bussen kjører over grensa til Russland i morra tidlig; jeg har oppdaget en potetgulltype med sennepssmak på turen oppover Norge for eksempel. Den har jeg planer om å kjøpe inn noen stykker av, for ikke å snakke om Tines iskaffe som jeg av en eller annen merkelig grunn har blitt avhengig av. Men det var forsåvidt den jeg inntok sist, så det er med andre ord ikke bare makrellen som skvulper rundt i magen min. Dermed virker det ikke særlig fristende i dette øyeblikk. Her om dagen hadde jeg mitt siste måltid med reinsdyrskav og potetmos også (selv om det ikke er mer enn en gang i året jeg spiser reinsdyrskav uansett), og jeg har drukket min siste Solo.

Men tilbake til dette med at jeg ikke ser noe.

Det finnes enkelte utsiktposter i bussen; foran hos bussjåføren selvfølgelig, ved firemannssetene på høyreside og ved sovesofaen midt i bussen. Ellers er alle vinduene dekket av en gråhvitmasse kun brutt av rander med vann og duggdråper. Det er kanskje bak disse vinduene vi skal sitte når vi har lyst til å fornekte eller glemme den virkelighet som kommer til å rulle forbi oss utenfor bussens trygge rammer. Bak disse vindusrutene vil verden framstå som den samme uansett hvor bussen befinner seg og vi kan leke at vi fortsatt er på kjent jord. Det er ellers ironisk nok: "så, har du sett og lært noe spesielt på turen?" - "vel, verden framstår likefullt som både litt duggete og uklar." Og jeg som trodde at en slik tur skulle få en til å oppnå sikker viten om seg selv og verden.

Jeg kunne aldri ha vært en backpacker. Eller mere riktig; det har aldri fristet å reise rundt i verden med kun en ryggsekk og seg selv, måned etter måned eller år etter år på konstant søken etter et eller annet udefinerbart som seg selv. For noen år tilbake reiste jeg rundt i Italia i tre uker, det er nok den nærmeste backpackeropplevelsen jeg har hatt til nå. Vi hadde et mål og det var å finne det perfekte sted; en uoppdaget perle. For meg framsto det perfekte sted som en liten idyllisk landsby plassert i en dramatisk fjellside med bratte klipper ned mot et azurblått hav. Her skulle vi finne et hyggelig pensjonat eid av en gammel, krokete dame som inviterte oss på himmelske italienske matretter med like himmelsk vin til. Men slik gikk det ikke. Strandsonen i Italia er stort sett privatisert og ødelagt av stygge hoteller og griske eiere, eller så er de små landsbyene ikke lengere uoppdagete perler, men overrent av turister som oss. Min tre-ukers Italiatur endte med at vi reiste rastløst fra sted til sted fordi stedene vi fant aldri var perfekte. Det er den samme rastløsheten som driver backpackeren fra sted til sted, dag etter dag på søken etter det perfekte. Og det er nok også denne ratsløsheten vi alle har her i bussen også, uansett om vi (jeg) vil innrømme det eller ikke. I motsetning til Italia-turen er det ikke søken etter den perfekte landsbyen som er målet denne gangen, det er turen og reisen i seg selv som er målet her vi snegler oss av sted på landeveiene. I likhet med sneglen har vi også med vårt eget hjem, noe som passer meg ypperlig. Men om vi ikke leter etter den perfekte landsby, så blir denne turen preget av søken etter det perfekte busscamping-stedet.

Apropos mål: både turen opp gjennom Norge og tiden innen avreise har vært preget av mange spørsmål fra mennesker rundt oss og folk vi har møtt på vår vei. Spørsmål som "hva er målet med denne turen", "har dere en mekaniker med" og "har dere nå husket.... (fyll inn det du måtte ønske)" har til slutt (dessverre) blitt kjedelig repetisjoner av tidligere samtaler. Jeg tviler på at en backpacker på vei ut i verden hadde blitt møtt med spørsmål om reisens formål, men det har nok noe med både vår alder (vi burde ha kommet over "jeg-skal-ut-å-reise-for-å-finne-meg-selv-stadiet") og vårt valg av reiserute. Folk hadde vel knapt hevet et øyebryn om vår reise hadde funnet sted i sør-Amerika. Vi er ni mennesker med ni ulike motivasjoner for å reise avgårde på denne måten. Felles har vi at vi alle ønsker å reise til områder man normalt vet lite om og som også for oss er ukjente og annerledes, steder som i media hovedsaklig kun blir nevnt i negative forbindelser og som fremstår som fremmedartete og til tider skremmende. Vi entrer med andre ord ukjent og fremmed land. Består Russland kun av fulle vodka-drikkende mennesker med grå, uttrykksløse blikk og mørke rander under øynene og et korrupt politikorps? Finnes det annet bakom Ural-fjellene enn sibirske strupesangere og endeløs tundra? Og spiser de nå hund i Kina? En slik reise er et møte med seg selv og ens egne negative fordommer, fordommer som både kommer til å bli bekreftet, men heldigvis også tilbakevist.

I kjølvannet av Sovjetunionens oppløsning i 1991 oppstod det 14 (?) selvstendige stater i de enorme områdene som før utgjorde Sovjetunionen. Mange av disse landene hadde i forkant ingen stor nasjonalistisk bevegelse slik tilfellet ofte er når nye nasjoner blir dannet. Et land som Kasakhstan består for eksempel ikke av en stor homogen etnisk gruppe, men av over 100 nasjonaliteter som lever side om side: kasakhere, basjkirer, tadsjikere, koreanere, russere, kinesere, tyskere, ukrainere m.fl. Sentral-Asia er med andre ord en smeltedigel, et veikryss mellom øst og vest, og man kan derfor ikke snakke om "nasjonal"-stater i ordets egentlige forstand. Nasjonene er dessuten såpass nye at det fortsatt ikke er snakk om noen kulturell ensretning (hvis det noen gang blir det), og dette er bare en av tingene som gjør landene i sentral-Asia interessante å reise til. Men før vi inntar Kasakhstan om 14 dager, skal vi kjøre tvers gjennom Russlands enorme mengder land; 3500 km vei i ukjent terreng ligger foran oss.

Etterord:
Mitt første måltid i Russland besto av reinsdyrskav, poteter og tyttebærsaus. Sjokoladepuddingen ble inntatt i et lavt blodsukker-øyeblikk på veien til Petrozavodsk og makrell i tomat er byttet ut med sardiner i tomat.