Cecilies filosofiske betraktninger fra veien:
Klokka er ni. Eller kanskje åtte. Noen ganger elleve. Jeg hører vannet bli satt på og snart siver kaffelukta gjennom bussen. Det er nesten som hjemme bortsett fra at sengetøyet kanskje er en anelse mere skittent tatt vaskemuligheter i betraktning. Senga jeg sover i er i hvert fall myk som hjemme. Men lydene rundt meg er annerledes. Det er ofte trafikkstøy, motordur fra lastebiler eller sus fra elver. Tidlig om morgenen mens det fortsatt er mørkt, vekker bønneropene meg. I hvert fall når vi er i muslimske land. Det er nesten blitt noe hjemlig over det også, som en trofast hanes galen.
Hver morgen er den samme. Stå opp, vaske seg, drikke kaffe, spise frokost, ta oppvaska, koste bussen. Kjøre. Med mindre vi står stille. Da sover vi gjerne lenge, spiser sent, leser, gjør turistting eller vanlige ting som internett eller handling av mat. Kanskje man reiste for å komme bort fra hverdagen, men hverdagen innhenter en. Hverdagen på bussen er ikke som hjemme sant nok, det en ny hverdag bestående av nye, kjedelige rutiner - også på reisefot trenger man mat, rene klær, do og dusj. Sistnevnte en anelse mere vanskelig enn hjemme, men så lenge man har vann, vaskefat og såpe - og ikke minst våtservietter, kommer man langt. Do er det tildels verre med. Er det krise setter vi opp portapottien vår som vanligvis står under bussen.
Utenfor bussen eksisterer en annen verden; noen ganger har denne bestått av palmer, terrassedyrkede marker, kuer og vannbærende kvinner, andre ganger av grå, slitte sovjetblokker og falleferdige trehus eller av store fjell og endeløse sletter. Det som normalt ville føltes fremmed, føles ikke lenger like fremmed. Hverdagen har allerede tatt oss og gjort den ellers eksotiske utsikten til rutine. Bare når vi entrer nytt farvann, et nytt land, når landskapet antar en ny formasjon eller vi har et nær(døden)møte med en annen trafikkant, kikker jeg nysgjerrig opp fra boka, kun for å kunne konstatere at dette var jammen flott før jeg returnerer til virkeligheten i boka. Noen ganger stirrer jeg dog monotomt ut av vinduet i timesvis, men det er ikke til å legge skjul på at en viss form for blaserthet etter mange måneder på veien, har oppstått. Og like fullt er det øyeblikk hvor vi flokkes måpende rundt de få vinduene i bussen som man kan se ut av for å beundre utsikten eller små detaljer i landskapet.
Det å reise på denne måten er i seg selv ikke så stort og uvirkelig, det er selve valget om å dra ut på en slik tur som er det store valget, som Ingrid nevnte her om dagen. Å være på veien føles merkelig vanlig, nærmest ordinært. Man tar en buss, fyller den med folk og følger veiene dit man vil. Det er veier overalt. Og om ikke veiene holder, kjører man en annen vei. Så lett er det selv om det er vanskelig å tro. Så lett føles det i hvert fall etter mange måneder på tur. Selvfølgelig har vi hatt problemer, men ingen problemer til nå som ikke har latt seg løse. Overalt har vi møtt vennlighet, en mye større vennlighet enn jeg kunne forestille meg. Verden er stort sett et vennlig sted må jeg konstatere.
Som veiturist blir man møtt på en helt annen måte enn som vanlig backpacker eller charterturist. Vi blir det eksotiske innslaget i omgivelsene og folk har overalt gitt oss gaver, mat, alkohol, til og med penger. Man føler seg selvfølgelig litt priviligert som kan reise ut i verden på en slik måte; ta med seg hjemmets goder og samtidig se verden ut av vinduet. En eks-offiser fra den britiske hæren som vi møtte i India nevnte at det finnes et slags hierarki for turister. Nederst er backpackerne, så kommer charteturistene, deretter sykkel-turistene, og så oss på øverste plass. Vi som har tatt med oss hjemmene våre på tur. Han hadde selv blitt pensjonert som 42 åring fra hæren, og grunnet på hva han skulle ta seg til. Sammen med kona si solgte han huset, kjøpte en landrover og kjørte ut i verden. Det er med andre ord ikke kun gamle hippier eller eventyrlystne unge som begir seg ut på landeveien; tvert om var de fleste "overlanderne" vi møtte påfallende "vanlige". Til felles hadde de at alle var nærmere 40-50 år med bra jobber og voksne barn bak seg. Vi var med andre ord de yngste i flokken.
Her om dagen innså jeg at jeg har bodd nesten ett år i buss. Det har jeg ikke tenkt noe videre over før. Jo, selvfølgelig har jeg tenkt at jeg har vært på reisefot et år i en buss, og det er også slik jeg kommer til å referere til turen i fremtiden, men ikke at jeg har bodd i en buss sammen med ni andre mennesker i ett år. Det er jo faktisk det jeg også har gjort. Jeg har overlevd til nå nesten elleve måneder i en buss sammen med ni andre. Jeg hadde ikke overlevd i Oslo under de samme boforholdene, det er helt sikkert. Man blir merkelig "large" når man er på reisefot fordi det kun er for en begrenset tidsperiode. Hadde dette vært hverdag-hverdag hadde jeg hatt større problemer med å overleve konstant rot i midtgangen bestående av sure sokker, truser, kamerating og annet søppel, for ikke å snakke om seter som alltid er fyllt med bøker og datamaskiner. Jeg er selv også en synder, så jeg skal ikke late som om jeg ikke er en del av problemet, men jeg er overrasket over hvor ryddig jeg faktisk kan være når jeg tar meg sammen. Og det har jeg gjort i snart et helt år. Lurer på om jeg kan holde trenden gående når jeg kommer hjem.
Jeg er også overrasket over hvor godt det hele har gått sånt rent sosialt. 10 mennesker i en buss og man skulle tro at her burde det brake løs av og til, at folk skulle rotte seg sammen og lage allianser slik de gjør i Robinson og andre overlevelsesserier, men nei. Kanskje det er selvkontroll, kanskje det er fordi mange kjenner hverandre på godt og ondt fra før av eller kanskje det er fordi dette er virkelighet og ikke en tv-serie, og som alle vet så er virkeligheten mere kjedelig enn tv-verdenen. Resultatet har i hvert fall blitt; ingen store krangler og ingen kjipe allianser, derimot har mange kjærestepar og nye vennskaper sett dagens lys.
Klokka er seks. Ute begynner det å mørkne. Vi ser etter et sted å parkere bussen. Alt fra klostre til politistasjoner har fungert som overnattningssteder, men nå er vi ved Svartehavskysten og det er perfekte campingsteder i hver sving med superb utsikt over grønne åser, stup, klipper og blått hav så langt øyet rekker. Vi nærmer oss Europa - vi er i Europa - skriftspråket ser merkelig kjent ut og allikevel ganske så uforståelig. Tyrkia føles som hjemme - bare litt annerledes.
Turen går mot slutten. Jeg vet ikke om jeg har forandret meg noe særlig i løpet av disse elleve månedene på veien; jeg kommer i hvert fall ikke hjem i flagrende gevanter og følelsen av at jeg har sett lyset. Heldigvis. Men én ting er sikkert - verden er ikke så stor som før. Om ikke annet har disse elleve månedene utvidet geografikunnskapene mine og gjort Europa til en liten del av en stor verden. Det er i hvert fall noe.
Sunday 31 August 2008
Armenia; det forjettede land
Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne bli så glad for å se en russer igjen; i hvert fall ikke en ordknapp grensevakt eller en dame med utslått 80-talls hår og miniskjørt. Men etter tre timer på den iranske grensestasjonen og ikke minst etter tre uker i Iran, var Armenia blitt vårt forjettede land. Ikke det at Iran ikke var vakkert og folk ikke var hyggelige og alt det der, men savnet etter litt øl, vodka og utildekket hår var etter hvert blitt så stort at jubelen sto i taket da vi endelig kunne kaste sløret og kjøre inn over den armenske grensa. Det føltes rett og slett som å komme hjem.
(Bildet viser Guro i god Kaukasus-stil sammen med Abo)
Kontrasten mellom Iran og Armenia kunne ikke ha vært større - fra flatt ørkenlandskap til store fjell og frodige daler, fra alkohol-forbud til overflod av vodka, øl og orghee (hjemmebrent på bær) fra ris og tørr kylling til ost, pølse og brød og selvfølgelig; fra islam til kristendom. Vi er tross alt i den eldste kristne nasjon i verden, noe alle klostrene og kirkene vitner om. Det eneste Iran og Armenia til nå har hatt til felles har vært gjestfriheten.
Allikevel slår armensk gjestfrihet alt jeg har opplevd før. Det begynte riktignok med en noe blandet gjestfrihet etter å ha strandet med kokende motor i fjellene rett etter å ha kjørt over grensen til Armenia. Vi vet fortsatt ikke om motorproblemene kommer av de høye kaukasiske fjellene eller om det er ettervirkninger fra vannpumpe-skiftet vi hadde utenfor Tehran, men kokte gjorde i hvert fall motoren. Abo skulle vise seg å være en den lokale "business"mannen som solgte alt fra diesel til diamanter. Det endte også med at han skulle selge oss kylling tre ganger så dyrt som i butikken og helst ha betalt for parkeringen utenfor hans dasja (sommerhus)- eller rønna hans om du vil. Vi vet dog ikke om det var vodkaen som talte denne morgenen ettersom han akkurat hadde tømt tre melkeglass med vodka og hadde fått dollargliset fram, eller om han kanskje alltid var full og klar til å tjene litt ekstra.
Heldigvis kom en armensk-amerikansk jente som vi tilfeldigvis hadde møtt i hovedstaden Yerevan med sin norske kjæreste, Trygve (som jobber for Røde Kors) for å campe med oss og for første gang kunne vi ha tilnærmet samtaler med hverandre. Avskjedslunsjen sto Mishas søte kone Zoia for; stekt fisk med brød, ost og yoghurt. Vi lovde å komme tilbake en annen gang til mere mat og sylta bær som Zoia sa hun
ville lage til oss etter som hun allerede betraktet oss som sine barn.
Senere opplevde Martin og jeg nok en gang gjestfriheten i de kaukasiske fjellene. Etter å ha fulgt en gammel kjerrevei oppover fjellet tok Martin og jeg en pust i bakken da en mann dukket opp med en bunt villasparges (som vi ikke fikk altså, men tenk at det vokser asparges vilt!) og en flaske vodka. Man kan ikke avslå vodka i et
vodka-land, så etter noen skåler fortsatte vi oppover inntil engård/seter kom til syne. En ung gutt forsøkte å roe ned hundene sine før faren hans dukket opp og ville gi oss lunsj. Egg ble stekt, brød og ost servert sammen med den lokale hjemmebrenten. Vi satt inne i hytta og spiste mens de satt utenfor og ventet; det er ikke alltid
like lett å kommunisere så de tenkte kanskje at det var like greit åla oss være i fred til vi var ferdig med maten. Våre russiske gloser består stort sett kun av hvor vi kommer fra, hvor vi har vært, navn på forskjellige matvarer og stor/liten/veldig liten (lurt å kunne når man skal fortelle hvor mye vodka de skal helle på glassene...) På hjemturen ble vitaminbehovet dekket da en bil stoppet opp og en eldre dame med en rad gulltenner kom ut for å gi oss en bunt med epler. Det ble med andre ord en gjestfri dag.
Armenere er ikke bare gjestfrie, men også kulturelle. Yndlingbeskjeftigelsen til den vanlige Yerevanboer må være kafe- og operabesøk etter alle kafeene og operaens dominerende plassering i hovedstaden å dømme. Og faktisk har jeg da også vært på opera for første gang i mitt liv. Armensk opera. Det var både trist og fint siden den endte slik alle operaer gjør - med dødelig kjærlighet.
Bussen har det også fint i Armenia (bortsett fra kokende motor selvfølgelig). Her er den i sitt ess; dens tenkt funksjon blir endelig utnyttet til fulle med camping, bål og gå turer i fjellene langt(?) borte fra nysgjerrige indeere og et tørt Iran. Men det har også sin bakside. Den ene er selvfølgelig flåtten som har gjort sitt inntog. Skummelt lite dyr som vi tar daglige sjekk for. Den andre siden er den sedvanlige vodka-baksiden: fulle menn i ladaer med andre ord. Vår fine dag i fjellene endte derfor med med at jekken vår ble stjålet (fordi det var den eneste som logisk nok var utenfor bussen i og med at den ble brukt til å få bussen mere rett). Og gårsdagens natt endte likefullt med at et av våre gassbluss ble stjålet (den ble sannsynligvis glemt da vi prøvde å flykte fra de fulle mennene inn i bussen etter at de kom tilbake for andre gang.)
Til tross for dette har Armenia klart inntatt en av plassene mine på topp-tre lista over favorittland. Det er så ubeskrivelig vakkert her; det er vår og alt er grønt, frukttrærne blomstrer og lukta er deilig frisk. Den lukter som norsk vår-jord. Det har vært sykt vakkert å kjøre gjennom de kaukasiske fjellene. Det er høye fjell, snødekte topper, vidder, stup, kløfter, bekker, klostre og kirker som for mitt vedkomne slår Himalaya ned i støvlene. Jeg har aldri måpt så mye over en så kort periode i hvert fall, og jeg er ikke et måpende menneske. Men til tross for en uslåelig natur og en enorm gjestfrihet, må jeg nevne at for armenere er ikke alt bare fryd og gammen. Det er et fattig land med store kontraster (som de fleste andre land vi har kjørt igjennom) - spesielt mellom land og by. Det er et land hvor 10 mennesker ble drept under demonstrasjoner den 1.mars mot innsettelsen av den nye presidenten etter det mange mener var et korrupt valg (det er det ikke tvil om), og det er et land hvor økonomien visstnok er 70% svart.
Men det er som å være hjemme merkelig nok. Og det er ikke kun maten og vårlukta som bidrar med denne følelsen, også babuskaene minner om bestemoren min fra nord-Norge - i det hele tatt innser jeg etter mine reiser gjennom tidligere post-sovjetiske land hvordan nord-norsk kultur forståelig nok har blitt påvirket av det gigantiske nabolandet. Lukter, mat, innredning; jeg kunne like godt ha sittet på kjøkkenet hjemme hos bestemoren min på Breivikeidet den gangen hun levde. Det er nok hovedgrunnen til at det hele føles merkelig hjemmekjært, 27 000 km hjemmefra (med omveien via India vel og merke).
An Indian road diary
Ahead of us are 2500 kilometres across India - from the Nepalese border in the North to Kerala in the South. 2500 kilometres on roads that are better than the Russian roads (all roads are messured in "Russian standard"), but even though the roads are fine, one has to remember that they are also full of people, cows, richshaws, dogs, bikes, motorbikes, trucks and busses, and actually a car now and then. The following text never made it to the blog when it should have, but if you want to read about life on the road, this is a ten days road diary from when we enter India until we reach Bangalore where we met friends and family.
Day 1, the 5th of December 2007:
We cross the Indian border at sunset after paying a rediculously small "bakshish" (bribe) to the border officer so that he won't look through the bus. Maria meets a Canadian couple and ask if they want a lift to Gorakphur which they gladly accept. In a small village we buy some food to cook in the bus and the Canadians buy some whisky and rum. A big crowd is gathering while Maria and I are buying the vegetables. Staring and pointing. Coming from Nepal this intruding curiosity is overwhelming, but I am soon to learn that this is India; nosy and curious people everywhere. Not to mention that we don't really blend into the landscape around us in a big grey bus with pale faces peeking out behind blue curtains. While we are buying food a young boy asks if we want to park at the local policestation for the night. His father is the police officer. During our trip we have parked at a hospital, outside a convent, on a practise ground for a driving school (we came after dark and didn't realise until we woke up and saw all the cars driving round us) and at a parking lot for a 24-hours open supermarket. Sleeping at a police station will be a good contribution for our list over strange places to park. We accept.
Day 2:
We get up late and eat the rest of the bread we bought in Pokhara at the German Bakery. The Canadians get off at Gorakhpur, but we continue driving until it gets dark. Finding a place for a bus with a toilet near by is hard - in India there are mostly only "open air" toilets which would be fine if there weren't always a gang of people staring at you as soon you get out of the bus. The roads are extremely busy with people and cows everywhere. We are in one of the most populous state of India, Uttar pradesh, which might explain all the people, but it doesn't explain why the trucks are driving in the middle of the road and the feeling of almost crashing into them every time they pass us. After a bit of searching we park at a bus station which has a public toilet. As usual tens of people are surrounding our bus, just staring. Some of them knock on the door and wants to see the interior. Something breaks and Morten asks a boy where to put it. He just points at the ground. Some minutes later he says enthusiasticly "India is great". We don't know yet. Afterwards we eat dal, rice and chapati at a very local and a bit dodgy cafe. The expression "Indian Roulette" is a good way to explain the risks our stomachs might go through every time we have a meal, but it seems we all have survived the Indian's food bullets for this time. Most of us were struck by the Nepalese ones.
Day 3:
Getting up early (at 7) to get to Varanasi after eating some bananas for breakfast. After a while we find a decent looking restaurant along the road and eat lunch. We arrive at Varanasi around three o'clock and without any problems we find a hotel described in lonely planet as a place for overlanders (we are not the only ones, but we might have the only 12 metre long bus). We manage to squeese the bus into the parking lot and some of us get a room at the hotel and some stay in the bus. The hotel has everything; swimming pool, internet, massage, good food so there is no reason to leave the hotel this evening (the trick is to look for a semi-expencive hotel where they usually have a parking lot), but we agree to get up at 5:30 to take a boat trip on Ganges at sunrise.
Day 4:
After the boattrip and some shopping (a new inverter for electricity and new mirrors since they get knocked off the bus every now and then when meeting trucks). The people left on the bus are: Bjørn Kjetil, Martin, Maria, Morten and me (Cecilie). Ingrid and Torkild will take the train to Kerala and scout for good places to park the bus. Anders, Andreas and Guro are all back in Norway. The bus feels empty and we think someone is missing quite often, but it is easier to count to five than ten. We park after an hour driving at a nice truck stop with a good restaurant. Maria makes gløgg and we see "Nightmare before christmas". It doesn't feel like christmas though in +25 celcius.
Day 5:
Getting up at seven again eating breakfast in the bus. Maria and I found some cheese in Varanasi which makes us think about a good, Norwegian breakfast even though the toast doesn't really recemble kneip. Today we cross the border to a new state, Madhya pradesh which according to the guidebook is less populated and the people are more educated. The landscape changes into hills, plateaus, red earth and trees. Some monkeys are running around along the road. Occationly the roads are empty which until now has been unthinkable. A boy runs over the road and is almost hit by our bus. I think about what we have heard - if a person or a cow are hit by a car, apparently a mob will come and lynch you, so if the unlikely situation should happen, we just have to drive to the nearest policestation without stopping. We find a quite expencive hotel (by Indian standards) and park our bus there for 500 rupees and get access to toilet, shower and electricty.
Day 6:
Today we saw an elephant for the first time. It was suddenly just there - enormous compared to the small man on top - by the road in a village. In an intimate encounter with a truck, the mirror fell off, but did not break and was soon back on place.
Day 7:
We are driving through Kipling land and a new state: Maharashrtra. There are signs like "Kipling restaurant and Bar" and pictures of Mogwli and Baloo on big boards are telling us we are defintly in the woods where Mogwli grew up. It does feel like being a part of this story as we are surrounded by old, old trees and long alleys with monkeys running along the road. A monkey is sitting on a stone with the legs hanging down like a small child as to reassure us of our common heritage. Just 30 kilometres away there is a national park with some of Indias last tigers wandering around. Who knows, maybe we will see a lost tiger today? In Nagpur there are signs in the midst of the road attempting to teach us some lessons of driving to fast. "Impatient on road - patient in hospital" or "Better late in this world than first in that world", not to mention the truth in "Reach home in peace, not in pieces." Through India there has always been a crowd gathering around the bus, sometimes they are cheering and Morten claims that he feels like a rock star when paying road tax. This is later confirmed when a boy comes to the bus and asks for our autographs. Life as a rock star is hard. A new two-lane highway is partly finished making the road at times extremely good but also at times very humpy and the double bed in the back of the bus falls down. Obviously we are coming a bit too early, in a year's time the same route will take half the time on the super new highway.
Day 8:
Tired eyes and Morten has a hangover after staying up half the night with a road engineer drinking whisky and beer. The night before we parked at a bar and restaurant and had a couple of beers and some other experiences with a man that was just a bit too curios when we were going to the toilet. But we keep to the schedule and get up at seven as usual. The landscape changes as does the food and the written language (this is where the 70's aestetics has gotten its inspiration for sure) as we drive into a new state, Andryha Pradesh. Even the colour of the soil seems to be changing from deep red to yellow and brown and people seem to be getting poorer again. For the first time we are stopped at the police check point. They ask how many people we are and confirm our answer by saying " ahh, two ladies and three people". Afterwards we have a cup of tea and a silent conversation in four plastic chairs together with the officer in charge. It takes two hours and later a new stop is required when one of the bus' front tires punctures in the middle of nowhere. With (too much?)help from some people in the usual crowd (17 at the most) and our own good skills, a new tire is put on and we are ready to drive again after one and a half hour. In the evening we park at a Rajehstan dhaba (cafe/truckstop) and is soon adopted by the owner. It is not everyday a bus with foreigners stop at his dhaba.
Day 9:
Someone is knocking on the door at 7.30 telling us that tea is ready. They are all up waiting for us at the dhaba and after some personal hygiene we all drink some tea. But the food seems to be far away, or maybe they just want us to stay as long as possible? At 10.30 we can finaly leave after a good Rajahstan breakfast consisting of rice porridge and parathaka (bread with herbs and potato this time). The heat is getting closer as we drive further south and so are the snakes. As we sit and talk, a snake suddenly comes from nowhere and snake its way between Martin's legs before anyone notices. This turns out to be a good thing realizing that it is poisenous snake and that we were "velly, velly lucky". From now on we all look a bit more to the ground when walking around. When driving through Hyderabad one is again remained of the huge contrasts in this country. A commercial board is telling us that we can get swimming pool, 24 hours security, supermarket, children's playground, parking space and laundry service if we buy an appartment in a super modern complex. This seems centuries away from the reality one see along the road and in the Indian countryside. In search for an A1 (an Indian truck stop chain with showers, good food and toilets), we drive after dark, but have to give up searching for one. We park at a dhaba with "open air" toilet instead.
Day 10, the 14th of December:
A bit afraid of repeating the late departure from yesterday, we say no to tea and breakfast at the dhaba we stayed overnight. The owner must have thought that one cannot drive without ones morning tea, and soon after we get five small plastic cups with tea and milk to go for free. It has been a hot, humid night and after just 20 kilometetres we pass an A1, but since we are certain to reach Bangalore tonight (one day earlier than expected!)a shower is yet not required. The traffic consist of new, smart cars and old trucks. Later we reach Bangalore and rent an aparment with four bedrooms. Three friends from Norway are waiting for us there and we relax for a couple of days after many days on the road before we take the final stretch to Kerala.
Day 1, the 5th of December 2007:
We cross the Indian border at sunset after paying a rediculously small "bakshish" (bribe) to the border officer so that he won't look through the bus. Maria meets a Canadian couple and ask if they want a lift to Gorakphur which they gladly accept. In a small village we buy some food to cook in the bus and the Canadians buy some whisky and rum. A big crowd is gathering while Maria and I are buying the vegetables. Staring and pointing. Coming from Nepal this intruding curiosity is overwhelming, but I am soon to learn that this is India; nosy and curious people everywhere. Not to mention that we don't really blend into the landscape around us in a big grey bus with pale faces peeking out behind blue curtains. While we are buying food a young boy asks if we want to park at the local policestation for the night. His father is the police officer. During our trip we have parked at a hospital, outside a convent, on a practise ground for a driving school (we came after dark and didn't realise until we woke up and saw all the cars driving round us) and at a parking lot for a 24-hours open supermarket. Sleeping at a police station will be a good contribution for our list over strange places to park. We accept.
Day 2:
We get up late and eat the rest of the bread we bought in Pokhara at the German Bakery. The Canadians get off at Gorakhpur, but we continue driving until it gets dark. Finding a place for a bus with a toilet near by is hard - in India there are mostly only "open air" toilets which would be fine if there weren't always a gang of people staring at you as soon you get out of the bus. The roads are extremely busy with people and cows everywhere. We are in one of the most populous state of India, Uttar pradesh, which might explain all the people, but it doesn't explain why the trucks are driving in the middle of the road and the feeling of almost crashing into them every time they pass us. After a bit of searching we park at a bus station which has a public toilet. As usual tens of people are surrounding our bus, just staring. Some of them knock on the door and wants to see the interior. Something breaks and Morten asks a boy where to put it. He just points at the ground. Some minutes later he says enthusiasticly "India is great". We don't know yet. Afterwards we eat dal, rice and chapati at a very local and a bit dodgy cafe. The expression "Indian Roulette" is a good way to explain the risks our stomachs might go through every time we have a meal, but it seems we all have survived the Indian's food bullets for this time. Most of us were struck by the Nepalese ones.
Day 3:
Getting up early (at 7) to get to Varanasi after eating some bananas for breakfast. After a while we find a decent looking restaurant along the road and eat lunch. We arrive at Varanasi around three o'clock and without any problems we find a hotel described in lonely planet as a place for overlanders (we are not the only ones, but we might have the only 12 metre long bus). We manage to squeese the bus into the parking lot and some of us get a room at the hotel and some stay in the bus. The hotel has everything; swimming pool, internet, massage, good food so there is no reason to leave the hotel this evening (the trick is to look for a semi-expencive hotel where they usually have a parking lot), but we agree to get up at 5:30 to take a boat trip on Ganges at sunrise.
Day 4:
After the boattrip and some shopping (a new inverter for electricity and new mirrors since they get knocked off the bus every now and then when meeting trucks). The people left on the bus are: Bjørn Kjetil, Martin, Maria, Morten and me (Cecilie). Ingrid and Torkild will take the train to Kerala and scout for good places to park the bus. Anders, Andreas and Guro are all back in Norway. The bus feels empty and we think someone is missing quite often, but it is easier to count to five than ten. We park after an hour driving at a nice truck stop with a good restaurant. Maria makes gløgg and we see "Nightmare before christmas". It doesn't feel like christmas though in +25 celcius.
Day 5:
Getting up at seven again eating breakfast in the bus. Maria and I found some cheese in Varanasi which makes us think about a good, Norwegian breakfast even though the toast doesn't really recemble kneip. Today we cross the border to a new state, Madhya pradesh which according to the guidebook is less populated and the people are more educated. The landscape changes into hills, plateaus, red earth and trees. Some monkeys are running around along the road. Occationly the roads are empty which until now has been unthinkable. A boy runs over the road and is almost hit by our bus. I think about what we have heard - if a person or a cow are hit by a car, apparently a mob will come and lynch you, so if the unlikely situation should happen, we just have to drive to the nearest policestation without stopping. We find a quite expencive hotel (by Indian standards) and park our bus there for 500 rupees and get access to toilet, shower and electricty.
Day 6:
Today we saw an elephant for the first time. It was suddenly just there - enormous compared to the small man on top - by the road in a village. In an intimate encounter with a truck, the mirror fell off, but did not break and was soon back on place.
Day 7:
We are driving through Kipling land and a new state: Maharashrtra. There are signs like "Kipling restaurant and Bar" and pictures of Mogwli and Baloo on big boards are telling us we are defintly in the woods where Mogwli grew up. It does feel like being a part of this story as we are surrounded by old, old trees and long alleys with monkeys running along the road. A monkey is sitting on a stone with the legs hanging down like a small child as to reassure us of our common heritage. Just 30 kilometres away there is a national park with some of Indias last tigers wandering around. Who knows, maybe we will see a lost tiger today? In Nagpur there are signs in the midst of the road attempting to teach us some lessons of driving to fast. "Impatient on road - patient in hospital" or "Better late in this world than first in that world", not to mention the truth in "Reach home in peace, not in pieces." Through India there has always been a crowd gathering around the bus, sometimes they are cheering and Morten claims that he feels like a rock star when paying road tax. This is later confirmed when a boy comes to the bus and asks for our autographs. Life as a rock star is hard. A new two-lane highway is partly finished making the road at times extremely good but also at times very humpy and the double bed in the back of the bus falls down. Obviously we are coming a bit too early, in a year's time the same route will take half the time on the super new highway.
Day 8:
Tired eyes and Morten has a hangover after staying up half the night with a road engineer drinking whisky and beer. The night before we parked at a bar and restaurant and had a couple of beers and some other experiences with a man that was just a bit too curios when we were going to the toilet. But we keep to the schedule and get up at seven as usual. The landscape changes as does the food and the written language (this is where the 70's aestetics has gotten its inspiration for sure) as we drive into a new state, Andryha Pradesh. Even the colour of the soil seems to be changing from deep red to yellow and brown and people seem to be getting poorer again. For the first time we are stopped at the police check point. They ask how many people we are and confirm our answer by saying " ahh, two ladies and three people". Afterwards we have a cup of tea and a silent conversation in four plastic chairs together with the officer in charge. It takes two hours and later a new stop is required when one of the bus' front tires punctures in the middle of nowhere. With (too much?)help from some people in the usual crowd (17 at the most) and our own good skills, a new tire is put on and we are ready to drive again after one and a half hour. In the evening we park at a Rajehstan dhaba (cafe/truckstop) and is soon adopted by the owner. It is not everyday a bus with foreigners stop at his dhaba.
Day 9:
Someone is knocking on the door at 7.30 telling us that tea is ready. They are all up waiting for us at the dhaba and after some personal hygiene we all drink some tea. But the food seems to be far away, or maybe they just want us to stay as long as possible? At 10.30 we can finaly leave after a good Rajahstan breakfast consisting of rice porridge and parathaka (bread with herbs and potato this time). The heat is getting closer as we drive further south and so are the snakes. As we sit and talk, a snake suddenly comes from nowhere and snake its way between Martin's legs before anyone notices. This turns out to be a good thing realizing that it is poisenous snake and that we were "velly, velly lucky". From now on we all look a bit more to the ground when walking around. When driving through Hyderabad one is again remained of the huge contrasts in this country. A commercial board is telling us that we can get swimming pool, 24 hours security, supermarket, children's playground, parking space and laundry service if we buy an appartment in a super modern complex. This seems centuries away from the reality one see along the road and in the Indian countryside. In search for an A1 (an Indian truck stop chain with showers, good food and toilets), we drive after dark, but have to give up searching for one. We park at a dhaba with "open air" toilet instead.
Day 10, the 14th of December:
A bit afraid of repeating the late departure from yesterday, we say no to tea and breakfast at the dhaba we stayed overnight. The owner must have thought that one cannot drive without ones morning tea, and soon after we get five small plastic cups with tea and milk to go for free. It has been a hot, humid night and after just 20 kilometetres we pass an A1, but since we are certain to reach Bangalore tonight (one day earlier than expected!)a shower is yet not required. The traffic consist of new, smart cars and old trucks. Later we reach Bangalore and rent an aparment with four bedrooms. Three friends from Norway are waiting for us there and we relax for a couple of days after many days on the road before we take the final stretch to Kerala.
It is hard to define a new nation on a short notice
The whole world seems to be covered by a thin layer of red, yellow and brown particles that makes the sceanario around me a bit unreal through the dusty sun haze. I know that this is not the whole world, but right now the sand seems to be taking over my world, and these days my world consists of Kyrgyzstan. The sand is everywhere; on my clothes, in my nose and in my eyes and the bus has gotten a slightly new yellow look. It is autumn in Kygyzstan and it is dry. Dry and warm during daytime and sometimes freezing cold at night. The contrast between t-shirts and shorts during daytime, and wollen clothes and heating in the bus after dusk seems unecessary harsh as the sun is making me uncomfortable warm at the moment.
But it is not only the contrast bewteen the heat and the cold that will stand apart in my memory when I think about Kyrgyzstan. As in Kazakhstan there are huge contrasts everywhere. Contrasts between the nomadic culture and the modern city life, between the old soviet system and capitalism. One day I am enjoying a coffee latte and wireless internet in the capital Bishkek, the next day I am eating laghman (a local noodle sup) and nan in a yurt (the nomadic 'tent') on 3500 metres above sea level in the rural mountains by the lake Issyk Kul - the pride of Kyrgyzstan. It is a country were you can see BMWs (they are usually imported from Germany; they still have the D on the back of the car) along side a yurt, where the old Kyrgyzstan is meeting the rest of the world and where the adjustment will take some time as this area was a no-go area, closed to the rest of the world as a military reseach centre during the Soviet times.
After the fall of the Soviet Union, Kazakhstan and Kyrgyzstan seemed to be going in the same direction with something that looked more and more like dicatorship than a western democracy, but where the Kazakh president was popular, the Kyrgyz president didn't enjoy the same popularity, and where the Kazak people seemed to accept the political terms in their country, the Kyrgyz people made a revolution. If the so
called revolution has changed a lot, I can't say, but at least we didn't find any tower in a newly made capital with the president's golden hand.
Coming from the flat and enormous Kazakhstan, Kyrgyzstan is in many ways the opposite of Kazakhstan, but they have the dust in common though. Where Kazakhstan is a big, flat country, Kygyzstan makes up for its small size by being a very mountainious country with about 90% 1500 metres above sea level and 41% above 3000 metres. Where Kazakhstan is the new and upcoming country in the region after discovering an oil bubble in the Caspian sea in 2000 (we are talking about a country that might become one of the world's largest oil exporters just conquered by Saudia Arabia), Kyrgyzstan has a much poorer future ahead - the officially inflation is 6%, but it might be as high as 20% according to sources in the only English newspaper in Central Asia. The economy is only saved by a growing tourist industry and the country's good water supply.
The country has a similar history as the rest of Central Asia; it is not only struggling with bad economy, but also the struggle of becoming a nation over night after Soviets fall. In Russia there is a small difference in the pronounciation between being Russian and living in Russia to embrace all the different ethnic groups living in the former Soviet Union. One can either read this is a way of making room for all the different ethnic groups and try to keep the tension low, or one can read it as a way of saying: "you will never be a real part of this country. You are forever different." I don't how to read it since my knowledge about the the former Soviet Union, Russia and Central Asia, is quite limited. What I think is interesting is what defines nationality when living in a country your whole life doesn't? Needless to say that this question is valid everywhere else as well, and I might not need to mention that it has become harder to be a Slavic descendant in these countries; they are denied access to the government, and they often have harder times getting jobs. According to my guide book(!), as many as 250 people left each day in 1993, the same number in 1996 was 38 people. This of course, also has an impact on the economy as they often are the most educated people. It is just the classical brain-drain problem that appears here as in 3.world countries.
After 70 years under Russia in some way and with Russian as the official language and a populationconsisting of different ethnic groups; nomadic Kyrgyz and Kazakh people, Russians, Germans, Ukraines, Koreans and so on, it is hard to define a new national history. As in Kazakhstan it is the nomadic culture and the language that is to be the national tool. Kyrgyz and Kazakh were to become the official languages, though not over night, but in Kazakhstan, according to the law, everybody should by now speak Kazakh. The schools are to teach in the Kyrgyz and Kazakh, but what do you do when Kazakh and Kyrgyz are both oral languages with no written tradition and when many people realise that they speak Russian better than their "native" language? Many parents supportive of the their childrens possibilities to be taught in their own language, chose to take their kids back to the schools teaching in Russian, realising that the school books and the teachers had sadly not the same standard as the Russian taught schools.
It is hard to define a new nation on a short notice.
Apart for being a country striving to be a become a nation state, Kyrgyzstan will for me always be a country remembered by the kids shouting "helloooo" on the streets and "give me your money" laughing, for its stunning nature, kind and open people. A country made out of sand and revolutions, a shepard, his family and a bike, a horse without shoes, a drunken man and his angry wife, kymyz and bad stomachs and the haunt for the nicest shyrdak in town.
But it is not only the contrast bewteen the heat and the cold that will stand apart in my memory when I think about Kyrgyzstan. As in Kazakhstan there are huge contrasts everywhere. Contrasts between the nomadic culture and the modern city life, between the old soviet system and capitalism. One day I am enjoying a coffee latte and wireless internet in the capital Bishkek, the next day I am eating laghman (a local noodle sup) and nan in a yurt (the nomadic 'tent') on 3500 metres above sea level in the rural mountains by the lake Issyk Kul - the pride of Kyrgyzstan. It is a country were you can see BMWs (they are usually imported from Germany; they still have the D on the back of the car) along side a yurt, where the old Kyrgyzstan is meeting the rest of the world and where the adjustment will take some time as this area was a no-go area, closed to the rest of the world as a military reseach centre during the Soviet times.
After the fall of the Soviet Union, Kazakhstan and Kyrgyzstan seemed to be going in the same direction with something that looked more and more like dicatorship than a western democracy, but where the Kazakh president was popular, the Kyrgyz president didn't enjoy the same popularity, and where the Kazak people seemed to accept the political terms in their country, the Kyrgyz people made a revolution. If the so
called revolution has changed a lot, I can't say, but at least we didn't find any tower in a newly made capital with the president's golden hand.
Coming from the flat and enormous Kazakhstan, Kyrgyzstan is in many ways the opposite of Kazakhstan, but they have the dust in common though. Where Kazakhstan is a big, flat country, Kygyzstan makes up for its small size by being a very mountainious country with about 90% 1500 metres above sea level and 41% above 3000 metres. Where Kazakhstan is the new and upcoming country in the region after discovering an oil bubble in the Caspian sea in 2000 (we are talking about a country that might become one of the world's largest oil exporters just conquered by Saudia Arabia), Kyrgyzstan has a much poorer future ahead - the officially inflation is 6%, but it might be as high as 20% according to sources in the only English newspaper in Central Asia. The economy is only saved by a growing tourist industry and the country's good water supply.
The country has a similar history as the rest of Central Asia; it is not only struggling with bad economy, but also the struggle of becoming a nation over night after Soviets fall. In Russia there is a small difference in the pronounciation between being Russian and living in Russia to embrace all the different ethnic groups living in the former Soviet Union. One can either read this is a way of making room for all the different ethnic groups and try to keep the tension low, or one can read it as a way of saying: "you will never be a real part of this country. You are forever different." I don't how to read it since my knowledge about the the former Soviet Union, Russia and Central Asia, is quite limited. What I think is interesting is what defines nationality when living in a country your whole life doesn't? Needless to say that this question is valid everywhere else as well, and I might not need to mention that it has become harder to be a Slavic descendant in these countries; they are denied access to the government, and they often have harder times getting jobs. According to my guide book(!), as many as 250 people left each day in 1993, the same number in 1996 was 38 people. This of course, also has an impact on the economy as they often are the most educated people. It is just the classical brain-drain problem that appears here as in 3.world countries.
After 70 years under Russia in some way and with Russian as the official language and a populationconsisting of different ethnic groups; nomadic Kyrgyz and Kazakh people, Russians, Germans, Ukraines, Koreans and so on, it is hard to define a new national history. As in Kazakhstan it is the nomadic culture and the language that is to be the national tool. Kyrgyz and Kazakh were to become the official languages, though not over night, but in Kazakhstan, according to the law, everybody should by now speak Kazakh. The schools are to teach in the Kyrgyz and Kazakh, but what do you do when Kazakh and Kyrgyz are both oral languages with no written tradition and when many people realise that they speak Russian better than their "native" language? Many parents supportive of the their childrens possibilities to be taught in their own language, chose to take their kids back to the schools teaching in Russian, realising that the school books and the teachers had sadly not the same standard as the Russian taught schools.
It is hard to define a new nation on a short notice.
Apart for being a country striving to be a become a nation state, Kyrgyzstan will for me always be a country remembered by the kids shouting "helloooo" on the streets and "give me your money" laughing, for its stunning nature, kind and open people. A country made out of sand and revolutions, a shepard, his family and a bike, a horse without shoes, a drunken man and his angry wife, kymyz and bad stomachs and the haunt for the nicest shyrdak in town.
I have been lazy
I am well back from an enormous trip through half Asia (or so...), but my own blog has been rather empty. Not that I haven't been writing anything, it is just hard to post everything everywhere, being out in nowhere at times - meaning I will now put out everything I ever wrote on this trip. Hopefully someone out there will read and enjoy! I start with Russia and then the others will follow.
Sunday 27 January 2008
Love and hate in India
Maybe it was the burning sun or the hypnotic waves or the crowd of people shouting "heeeelooo" everytime one went outside the protective fence around the small houses we rented in Cherai Beach in Kerala, that resulted in me doing nothing for weeks. Have I read any books? Maybe one... What about drawing? No, I can't say I have been doing that either. And did I ever finish my web page as planned? No... (could I use the inflammation in my wrist as an excuse?). I think I have been staring into warm air (and I have to disappoint you all, or maybe mostly myself by admitting that I haven't gotten any smarter by what could resemble some kind of thinking) for hours every day only interrupted by the daily search for food. Should it be the really bad food at Brighton close by, or the superb food at Sealine 2,5 kilometres down the road (think about all the hassle of getting 12 people down there on one motorbike and two scooters), or of course, one can make the food one self, but should I then include the rest of the bus crew and by this spend hours making food? Not to mention all the guests we have had; Are, Espen, Kjersti, Stine, Markus, Hilde, Thorsten, Kirsten... No wonder I am really tired of food.
But now all this is behind me as I am sitting in an internet cafe in tourist-Varkala further down south in Kerala, waiting for the night train to Mangalore. Here it is hard to find Indian food, and I can't but wonder if I am really in India. For all I know, this could be South-Europe or Gran Canaria (I have never been there though, but sun-loving tourist with white, fat bellies are the same everywhere, rigth?). But even I have to admit the cappuccino was really good after weeks with bad chicory powder-coffee...
India has been both great and less great. It has been both love and hate, to put it in a hippie way. Here is my hate/love list of India.
Hate:
Uttar Pradesh (in North India) which just might be the synonyme for hell
Staring people
Giggling men
Men touching you when you walk by
Drunk men (who breaks the bus' front window)
Garbage
Martin diving into the waves and almost getting paralysed
India's insane traffic with trucks, cows, richshaws, scooters, bikes, wagons everywhere, not to mention insane driving
Instant coffee with chicory
Hippie tourists...
The food
Helpful people
The sun
Love:
The food
Helpful people
The sun
Fresh seafood from the fishmarket
The Ocean and the beaches and the palms
Lili who was always there in the morning at Cherai beach
Albertm, the caretaker at Cherai beach, with the caps covering his bold head
The neighbours at Cherai beach (except the ones smashing our front window of course)
Fresh pineapple in the morning
Colourful silk
But now all this is behind me as I am sitting in an internet cafe in tourist-Varkala further down south in Kerala, waiting for the night train to Mangalore. Here it is hard to find Indian food, and I can't but wonder if I am really in India. For all I know, this could be South-Europe or Gran Canaria (I have never been there though, but sun-loving tourist with white, fat bellies are the same everywhere, rigth?). But even I have to admit the cappuccino was really good after weeks with bad chicory powder-coffee...
India has been both great and less great. It has been both love and hate, to put it in a hippie way. Here is my hate/love list of India.
Hate:
Uttar Pradesh (in North India) which just might be the synonyme for hell
Staring people
Giggling men
Men touching you when you walk by
Drunk men (who breaks the bus' front window)
Garbage
Martin diving into the waves and almost getting paralysed
India's insane traffic with trucks, cows, richshaws, scooters, bikes, wagons everywhere, not to mention insane driving
Instant coffee with chicory
Hippie tourists...
The food
Helpful people
The sun
Love:
The food
Helpful people
The sun
Fresh seafood from the fishmarket
The Ocean and the beaches and the palms
Lili who was always there in the morning at Cherai beach
Albertm, the caretaker at Cherai beach, with the caps covering his bold head
The neighbours at Cherai beach (except the ones smashing our front window of course)
Fresh pineapple in the morning
Colourful silk
Saturday 15 December 2007
Om Kina
Om å bli fotografert bakfra
Det skjer stadigvekk. Idet jeg snur meg står det en skokk med kinesere og knipser løs med deres nye digitalkameraer. Igjen har ryggen og mitt lyse hår vært gjenstand for en hemmelig fotosession. Når jeg går blir det både hoiet og ropt; jeg ødelegger tross alt motivet ved å forsvinne ut av bildet. Mange ser skuffet ut. Noen ganger velger jeg å la meg fotografere forfra for å være snill. I Sommerpalasset endte jeg derfor opp med en kø på nærmere 10 mennesker som ville fotograferes ved min side. Gamle
Faren til den lille gutten viser ham stolt fram til meg og sier "laowain, laowain" til sønnen sin og peker på meg. Laowain betyr utlending, og det er vel ingen som er i tvil om at det er det jeg er i et land hvor mitt tilnærmet hvite hår lyser opp på sikkert en halv kilometers avstand. Høyden og kroppsbygningen har jeg ellers til felles med de fleste andre kinesere og det er første gang jeg har blitt fortalt at jeg en størrelse large... På toget blir det snakket, diskutert, drukket te og spist nudler. Har man prøvd å ta en togtur i Kina, vet man hvordan man skal utruste seg til den neste: først kjøper man sånn er smart liten te-termos med filter på toppen, så kjøper man selvfølgelig te til denne, og til slutt bør man ha med seg noen bokser med nudler, avhengig av togturens lengde. I hver vogn finnes det kokende vann, så når man er sulten fyller man et av nuddel-begerne med varmt vann, og man har et måltid. Er man derimot ikke sulten, lager man seg en termos med te. Har man lyst på en øl eller litt snack, kjøper man bare det av vognene som går fram og tilbake med jevne mellomrom.
Klokka elleve blir lyset slukket og jeg ligger i senga mi med lommelykt og leser i en bok. Nabomannen har drukket kinesisk brennevin eller kanskje noen Tsingtaoer for mye og kravler halvfull oppi køya. Han ser fordrukkent på meg og prøver seg først på kinesisk, men skjønner fort at jeg ikke forstår et ord, og prøver seg derfor på litt engelsk før han gir opp og sovner umiddelbart hvis man tar den høylytte snorkingen i betraktning. Jeg har heldigvis ørepropper, klok av skade etter noen måneder i bussen med de andre og jeg sovner etter en stund.
Om å gjøre seg forstått
For å overleve i et land hvor språket på ingen måte har noe til felles med den indoeuropeiske språkgruppe, er det viktig ikke å være selvhøytidlig. Med en porsjon selvironi, gode mimekunnskaper og en like stor porsjon tålmodighet, kommer man langt. Dette kan til tider være hardt; nei, jeg skjønner ikke kinesisk selv om du snakker sakte, jo jeg er sulten og blodsukkeret er faretruende lavt, jeg vil bare ha et hotellrom og så videre. Til og med russisk fremstår nå i ettertid som et veldig forståelig språk sammenlignet med kinesisk. Likevel har det ikke vært noe problem. Vil man ha kylling til middag er det bare å flakse litt med armene (det er i dette tilfellet det gjelder om å ha en porsjon selvironi siden det utvilsomt ser latterlig ut i kinesiske øyne at en fremmed person flakser omkring på restaurantgulvet), eller man kan få lov til å bli med ut på kjøkkenet og peke ut grønnsakene man vil ha. Et annet alternativ er å peke på tegnene til kinesiske retter eller råvarer i sin guidebok og vanligvis får man deretter servert et godt måltid. Hvis man i tillegg til dette lærer ordene for ris, vann og øl på kinesisk, sulter eller tørster man aldri.
Om kinesisk-engelsk
"Great choise perfect reflect" står det med lysende røde bokstaver idet drosjen kjører forbi på en av Beijings mange motorveier. Navnet tilsier ikke uten videre at dette er et hotell, men det er ikke tvil om at dette må være et perfekt hotell om ønsker å gjemme seg bort fra Kinas mange mennesker. Chinglish er begrepet som forklarer fenomenet kinesisk-engelsk og som har vært gjenstand for mangt et humoristisk øyeblikk i min tid i Kina. De ganske bokstavelige oversettelsene fra kinesisk til engelsk er jo ikke direkte ulogiske slik skiltene "entance" og "outance" på et taoistfjell vi besøkte indikerer (de hadde for sikkerhetsskyld også utelatt r'en), og like fullt kan man av og til være i tvil om hva slags mat man bestiller de gangene menyene er på engelsk, men "fish-resembling aubergine" er faktisk bokstavelig talt aubergine stekt i fiskesaus
Om hunder
I Kina har man hund. Det kan godt hende man også spiser hund, men dette har jeg ikke sett noe til. Derimot er det mange små hunder som løper rundt på gata med eieren ropende bak. I Shanghai koster det visst til og med en god del penger for å få lov til å ha hund og hvem har ikke lyst til å vise hvor mange penger de har i et land med et av verdens høyest antall voksende millionærer?
Om å google
I et land som har lagt til seg en merkelig hybrid mellom kapitalisme og kommunisme er det fortsatt viktig å kontrollere borgerne. Dette gir utslag på forskjellig vis. Forsøk å google amnesty, sjekke ut noe på Wikipedia eller lese bloggen sin på blogspot og man får opp at dette er nettadresser som ikke eksisterer. Jeg fikk faktisk opp en "bible study" side når jeg forsøkte å komme inn på bloggen min. Lurer veldig på hvem som fant ut at jeg burde bli redirected dit. Det er ingen spøk at det faktisk sitter 30 000 personer konstant på vakt for å kontrollere hva folk oppsøker på nettet. En dame som søkte på Falun gong fra jobben sin fikk besøk av sikkerhetsvakten 15 minutter etterpå med beskjed om at dette var ikke et passende ord å søke på - i hvert fall ikke fra jobben. De ser ellers så snille ut, politiet i de grønne uniformene sine, men det er heller ingen spøk at kanskje opp til 15 000 mennesker blir henrettet i Kina årlig ifølge Amnesty. Det er ikke bare drap som fører til døden, men også synder som korrupsjon og politisk oppsternasighet kan føre til et nakkeskudd.
Om mat
Å spise er viktig i Kina, helst i fellesskap med andre hvor man samles rundt et stort bord og bestiller masse småretter som man deretter forsyner seg hjertelig av. For de som er opptatt av å ikke dele spytt med andre (spytting er ellers populært i Kina, overalt hører man harking for deretter å se store spyttklyser lande på bakken bak en, men det har forsåvidt ingenting med mat å gjøre), er dette ikke landet å besøke (eller, man kan jo bare la være å spise med andre). Her forsyner man seg med sine egne spisepinner i de forskjellige rettene og "dobbelt-dipper" gjerne. Men dette er en veldig hyggelig og sosial måte og spise på, og man glemmer fort at det kanskje ikke er så hygienisk. Maten har til dels vært fantastisk. Fra chili-hotpot i Chengdu i Sichuanprovinsen til Peking and i Beijing. Hvis det er noen som fortsatt tror at kinesisk mat er det man får på hjørnet i Norge, så må de tro om igjen. Det er ingensteder i nærheten av slapp sur-søt saus med kylling og ris. Men så er også Kina et enormt land med mange forskjellige kjøkkener, delt opp i fire store. Bare fra Kashgar helt nordvest i landet, til Sichuan og deretter Beijing, var det store forskjeller i krydderier og ingredienser, og ut fra den lille materfaringen jeg fikk i løpet av disse ukene, så var Kashgar (uighur-mat) og Sichuan de to stedene med klart best mat. Hvis dine tenner har begynt å løpe i vann, er det bare to ting du kan gjøre: 1. Kjøp en flybillett til Kina eller, hvis økonimien er litt skralten, 2.Bestill bord på Dinner i Oslo som visstnok ikke er såverst når det kommer til kinesisk mat.
Jeg anbefaler punkt 1.
Det skjer stadigvekk. Idet jeg snur meg står det en skokk med kinesere og knipser løs med deres nye digitalkameraer. Igjen har ryggen og mitt lyse hår vært gjenstand for en hemmelig fotosession. Når jeg går blir det både hoiet og ropt; jeg ødelegger tross alt motivet ved å forsvinne ut av bildet. Mange ser skuffet ut. Noen ganger velger jeg å la meg fotografere forfra for å være snill. I Sommerpalasset endte jeg derfor opp med en kø på nærmere 10 mennesker som ville fotograferes ved min side. Gamle
Faren til den lille gutten viser ham stolt fram til meg og sier "laowain, laowain" til sønnen sin og peker på meg. Laowain betyr utlending, og det er vel ingen som er i tvil om at det er det jeg er i et land hvor mitt tilnærmet hvite hår lyser opp på sikkert en halv kilometers avstand. Høyden og kroppsbygningen har jeg ellers til felles med de fleste andre kinesere og det er første gang jeg har blitt fortalt at jeg en størrelse large... På toget blir det snakket, diskutert, drukket te og spist nudler. Har man prøvd å ta en togtur i Kina, vet man hvordan man skal utruste seg til den neste: først kjøper man sånn er smart liten te-termos med filter på toppen, så kjøper man selvfølgelig te til denne, og til slutt bør man ha med seg noen bokser med nudler, avhengig av togturens lengde. I hver vogn finnes det kokende vann, så når man er sulten fyller man et av nuddel-begerne med varmt vann, og man har et måltid. Er man derimot ikke sulten, lager man seg en termos med te. Har man lyst på en øl eller litt snack, kjøper man bare det av vognene som går fram og tilbake med jevne mellomrom.
Klokka elleve blir lyset slukket og jeg ligger i senga mi med lommelykt og leser i en bok. Nabomannen har drukket kinesisk brennevin eller kanskje noen Tsingtaoer for mye og kravler halvfull oppi køya. Han ser fordrukkent på meg og prøver seg først på kinesisk, men skjønner fort at jeg ikke forstår et ord, og prøver seg derfor på litt engelsk før han gir opp og sovner umiddelbart hvis man tar den høylytte snorkingen i betraktning. Jeg har heldigvis ørepropper, klok av skade etter noen måneder i bussen med de andre og jeg sovner etter en stund.
Om å gjøre seg forstått
For å overleve i et land hvor språket på ingen måte har noe til felles med den indoeuropeiske språkgruppe, er det viktig ikke å være selvhøytidlig. Med en porsjon selvironi, gode mimekunnskaper og en like stor porsjon tålmodighet, kommer man langt. Dette kan til tider være hardt; nei, jeg skjønner ikke kinesisk selv om du snakker sakte, jo jeg er sulten og blodsukkeret er faretruende lavt, jeg vil bare ha et hotellrom og så videre. Til og med russisk fremstår nå i ettertid som et veldig forståelig språk sammenlignet med kinesisk. Likevel har det ikke vært noe problem. Vil man ha kylling til middag er det bare å flakse litt med armene (det er i dette tilfellet det gjelder om å ha en porsjon selvironi siden det utvilsomt ser latterlig ut i kinesiske øyne at en fremmed person flakser omkring på restaurantgulvet), eller man kan få lov til å bli med ut på kjøkkenet og peke ut grønnsakene man vil ha. Et annet alternativ er å peke på tegnene til kinesiske retter eller råvarer i sin guidebok og vanligvis får man deretter servert et godt måltid. Hvis man i tillegg til dette lærer ordene for ris, vann og øl på kinesisk, sulter eller tørster man aldri.
Om kinesisk-engelsk
"Great choise perfect reflect" står det med lysende røde bokstaver idet drosjen kjører forbi på en av Beijings mange motorveier. Navnet tilsier ikke uten videre at dette er et hotell, men det er ikke tvil om at dette må være et perfekt hotell om ønsker å gjemme seg bort fra Kinas mange mennesker. Chinglish er begrepet som forklarer fenomenet kinesisk-engelsk og som har vært gjenstand for mangt et humoristisk øyeblikk i min tid i Kina. De ganske bokstavelige oversettelsene fra kinesisk til engelsk er jo ikke direkte ulogiske slik skiltene "entance" og "outance" på et taoistfjell vi besøkte indikerer (de hadde for sikkerhetsskyld også utelatt r'en), og like fullt kan man av og til være i tvil om hva slags mat man bestiller de gangene menyene er på engelsk, men "fish-resembling aubergine" er faktisk bokstavelig talt aubergine stekt i fiskesaus
Om hunder
I Kina har man hund. Det kan godt hende man også spiser hund, men dette har jeg ikke sett noe til. Derimot er det mange små hunder som løper rundt på gata med eieren ropende bak. I Shanghai koster det visst til og med en god del penger for å få lov til å ha hund og hvem har ikke lyst til å vise hvor mange penger de har i et land med et av verdens høyest antall voksende millionærer?
Om å google
I et land som har lagt til seg en merkelig hybrid mellom kapitalisme og kommunisme er det fortsatt viktig å kontrollere borgerne. Dette gir utslag på forskjellig vis. Forsøk å google amnesty, sjekke ut noe på Wikipedia eller lese bloggen sin på blogspot og man får opp at dette er nettadresser som ikke eksisterer. Jeg fikk faktisk opp en "bible study" side når jeg forsøkte å komme inn på bloggen min. Lurer veldig på hvem som fant ut at jeg burde bli redirected dit. Det er ingen spøk at det faktisk sitter 30 000 personer konstant på vakt for å kontrollere hva folk oppsøker på nettet. En dame som søkte på Falun gong fra jobben sin fikk besøk av sikkerhetsvakten 15 minutter etterpå med beskjed om at dette var ikke et passende ord å søke på - i hvert fall ikke fra jobben. De ser ellers så snille ut, politiet i de grønne uniformene sine, men det er heller ingen spøk at kanskje opp til 15 000 mennesker blir henrettet i Kina årlig ifølge Amnesty. Det er ikke bare drap som fører til døden, men også synder som korrupsjon og politisk oppsternasighet kan føre til et nakkeskudd.
Om mat
Å spise er viktig i Kina, helst i fellesskap med andre hvor man samles rundt et stort bord og bestiller masse småretter som man deretter forsyner seg hjertelig av. For de som er opptatt av å ikke dele spytt med andre (spytting er ellers populært i Kina, overalt hører man harking for deretter å se store spyttklyser lande på bakken bak en, men det har forsåvidt ingenting med mat å gjøre), er dette ikke landet å besøke (eller, man kan jo bare la være å spise med andre). Her forsyner man seg med sine egne spisepinner i de forskjellige rettene og "dobbelt-dipper" gjerne. Men dette er en veldig hyggelig og sosial måte og spise på, og man glemmer fort at det kanskje ikke er så hygienisk. Maten har til dels vært fantastisk. Fra chili-hotpot i Chengdu i Sichuanprovinsen til Peking and i Beijing. Hvis det er noen som fortsatt tror at kinesisk mat er det man får på hjørnet i Norge, så må de tro om igjen. Det er ingensteder i nærheten av slapp sur-søt saus med kylling og ris. Men så er også Kina et enormt land med mange forskjellige kjøkkener, delt opp i fire store. Bare fra Kashgar helt nordvest i landet, til Sichuan og deretter Beijing, var det store forskjeller i krydderier og ingredienser, og ut fra den lille materfaringen jeg fikk i løpet av disse ukene, så var Kashgar (uighur-mat) og Sichuan de to stedene med klart best mat. Hvis dine tenner har begynt å løpe i vann, er det bare to ting du kan gjøre: 1. Kjøp en flybillett til Kina eller, hvis økonimien er litt skralten, 2.Bestill bord på Dinner i Oslo som visstnok ikke er såverst når det kommer til kinesisk mat.
Jeg anbefaler punkt 1.
Subscribe to:
Posts (Atom)